Veiledning og taus kunnskap. På hvilken måte kan veiledning ha betydning for refleksjon i forbindelse med handling?

Abstract

Problemstillingen som behandles i denne avhandlingen er: På hvilken måte kan veiledning ha betydning for refleksjon i forbindelse med handling? Dette belyses i hovedsak utfra Schöns teori om praktisk yrkeskunnskap og veiledningsstrategien “Handling og refleksjon”. Først presenteres Schön sin teori om den reflekterte (reflekterende) praktiker og deretter sees denne teorien i forhold til veiledning generelt. I Schöns teori blir den tause dimensjonen sentral og i forhold til veiledningsstrategien “Handling og refleksjon “ tydeliggjøres behovet for å bli bevisst sin tause kunnskap. Derfor behandler avhandlingen ulike innfallsvinkler til begrepet taus kunnskap og betydningen av denne i for-hold til yrkesutøvelsen. Jeg har valgt en vid forståelse av begrepet taus kunnskap som både dreier seg om det som har vært bevisst hos yrkesutøveren og om det som ikke har vært bevisstgjort. Taus kunnskap blir en grunnleggende forståelsesmåte som er basis for yrkesutøverens forståelse. Denne kunnskapen er hele tiden endring og det viktig at yrkesutøveren blir klar over denne kunnskapsbasen og kan forholde seg kritisk til sin egen tause kunnskap. For å kunne reflektere over deler av sin tause kunnskap trenger yrkesutøveren ofte noe hjelp. I denne avhandlingen sees veiledning som en støtte for yrkesutøverens egen refleksjon. Refleksjon blir da både å ha en reflekterende holdning til sitt arbeid og å reflektere over handling og tanker om handling både mens en handler i yrkesfeltet og i ettertid. Refleksjon dreier seg da om intuitivt endret forståelsesmåte og analytisk, vurderende metaperspektiv på tenkning og handling. Refleksjon blir både en praktisk og en teoretisk prosess. Handling og refleksjon er en veiledningsstrategi som i navnet har begrepet refleksjon. Dermed blir det vesentlig å få arbeide for refleksjon hos den som søker veiledning. I denne veiledningstradisjonen handler det ikke bare om å løse problemer, men veiledning sees også som en læringsprosess for å utvikle seg som yrkesutøver generelt. Veiledningsstrategien legger vekt på at veiledningen skal foregå på veisøkers premisser. Det innebærer likeverdighet mellom partene og at veiledningssamtalen skal ha preg av diskursiv samtale. Den skal være problemfokusert og veileder skal be om begrunnede standpunkter. Det finnes ulike strategier for veiledning, men utfra bl.a. disse punktene kan strategien sees som en veiledningstrategi tilhørende den kritiske pedagogiske tradisjonen. For å få ulike innfallsvinkler til problemstillingen foretok jeg tre kvantitative intervjuer utfra et fenomenologisk-hermeneutisk perspektiv. Jeg intervjuet tre førskolelærere som alle er veiledere utfra veiledningsstradisjonen “Handling og refleksjon”. Alle tre var opptatt av veiledning og mente at veiledningen kunne være en støtte for yrkesutøveren. De trakk fram ulike eksempler og perspektiver på hvorfor de mente at veiledningen hadde betydning for yrkesutøveren generelt og for refleksjon spesielt. De trakk fram følgende begrunnelser for hvorfor veiledning kan være et redskap for re-fleksjon: ♦ Forstå sammenhengen mellom det jeg sier at jeg gjør og det jeg gjør. ♦ Det er lett å bli sløv å velge lettvinte løsninger. ♦ Veiledning skaper et frirom for å kunne reflektere over handlingene sine som er skjermet og fri for handlingstvang, noe hverdagen ellers i stor grad er preget av. ♦ I veiledning behandles hvert problem svært grundig, og det gir muligheter for refleksjon. ♦ Førveiledning gir muligheter for refleksjon i handling. ♦ Førveiledning og etterveiledning i forhold til en situasjon kan føre til refleksjon hos veisøker som kan gi varig endring av handlingene i yrkesfeltet. ♦ Å bli presset til å måtte begrunne setter i gang refleksjon.