Forskningskommunikasjon som kur for forskningens legitimitetskrise?

Abstract

Dette kapittelet tar utgangspunkt i en utbredt fortelling om forholdet mellom forskning og samfunn, der det heter at vitenskapen er i krise, og at forskere derfor må «kommunisere mer», for på den måten å sikre forskningens autoritet som kunnskapskilde. Frykten for at tilliten til forskning skal svikte, er svært overdrevet – om ikke også direkte uriktig, men helt ny er den ikke: Faktisk kan man si at fagfeltet forskningskommunikasjon oppsto nettopp av en slik frykt. I resten av kapittelet viser vi hvordan en – i hovedsak forskningspolitisk – bekymring for vitenskapens status har inngått i en innfløkt dynamikk med forskning på forskningskommunikasjon, og hvordan dette samrøret har avfødt stadig nye «modeller» som hevder å fange forholdet mellom forskning og samfunn. Vi tar til orde for at disse modellene ikke må ses som en strømlinjeformet fremskrittsfortelling, men snarere som et økende mangfold av relasjoner mellom forskning og samfunn, som alle er både viktige og nyttige. Men om man først har innsett det, må man også anerkjenne at potensialet i disse relasjonene først kan realiseres om vi reflekterer mer systematisk over hver av dem, og hvordan de virker sammen.