Omdømmehåndteringens paradokser

Abstract

Omdømme har blitt et av vår tids suksesskriterier og en vår tids mest populære organisasjonstrender (Røvik, 2007). Organisasjoner blir ikke kun målt på økonomiske resultater, men også på forventinger og fremtreden. Forventningen om å fremstå som attraktiv, enhetlig og unik, men også som autentisk, er avgjørende for at organisasjonen skal fremstå som moderne, tidsriktig og legitim. Omdømmetrenden har ført til at moderne organisasjoner lever i et «omdømmesamfunn» (Wæraas, Arild, Byrkkjeflot, Haldor, & Angel, Ivar, 2011, s. 23) hvor kravene fra omgivelsene om å være aktuell gjør at organisasjoner motiveres til å inneha en aktiv holdning til moderne trender for å ikke fremstå som akterutseilt (Brønn, 2019). Fokuset på omdømme blir ytterligere forsterket av en stadig voksende forskningsmiljø og konsulentindustri(Sataøen, 2011a, s. 18), men omdømmeblikket blir også aktualisert av fokus fra media og omdømmemålinger. Denne oppgaven tar for seg forståelsen av omdømmeoppskriften som myte, og hvordan den blir forstått blant omdømmebyggere i fylkeskommunen.

Oppgaven avdekker noen paradokser og peker på noen problemer knyttet til omdømmehåndtering i offentlig forvaltning som forsøkes å forståes ut fra ulike teorier om omdømme og ved hjelp av et ny-institusjonelt perspektiv.