Praksisnær forskning og partnerskap i et tredje rom
Original version
Prøitz, T. (2020). Praksisnær forskning og partnerskap i et tredje rom. Pedagogisk forskning i Sverige, 25(4), 79-82. https://doi.org/10.15626/pfs25.04.04Abstract
Sett med norske øyne er den svenske debatten om praktiknæra forskning ytterst interessant og misunnelsesverdig. Den er interessant gjennom sin likhet med hvordan norske myndigheter over de siste tiår har vektlagt innsatser for at pedagogisk forskning skal bli mer praksisnær, anvendbar og dermed mer til nytte for skolen og lærerne. Misunnelsesverdig fordi vi i motsetning til Sverige på langt nær har den samme tradisjonen for en så uttalt debatt om hva det faktisk innebærer at den pedagogiske forskningen er praksisnær. Ved første øyekast synes det selvfølgelig at pedagogisk forskning skal være praksisnær – for hva skulle den ellers være? Mange vil også hevde at forskingen de arbeider med i tilknytning til skoler, lærere og elever er nær praksis. Den svenske debatten synliggjør at det er et stadig behov ikke bare for å debattere hva praksisnær er, men også hva ropet etter praksisnær forskning er et uttrykk for. Hva søkes det å oppnå med praksisnær forskning? Hvem er aktørene som skal involveres og hvilke roller har de? Hvilke fordeler og ulemper fører slik forskning med seg for deres arbeid og ikke minst hvilke kunnskapsbidrag kan vi forvente? I dette innlegget kommer jeg ikke til å svare på alle disse spørsmålene. Jeg kommer til å peke på noen dilemmaer som følger av det jeg, paradoksalt nok i en tid med pandemi og sosial distansering, vil kalle nærhets-bevegelsen og det som kanskje kan være et mulig veivalg i arbeidet med praksisnær forskning.