”Å skape forbindelser”. Atelierets plass og atelieristens kompetanse i barnehagene i Reggio Emilia

Abstract

Forming har gitt viktige bidrag til det helhetlige kunnskapssyn som lenge har vært dominerende i norsk barnehagepedagogikk, men fagfeltet er nå lavere prioritert i forhold til aktiviteter som er ment å fremme ferdigheter innenfor språk og matematikk. Debatten om kvalitet i norsk barnehage problematiserer krav om testing av små barns ferdigheter innenfor avgrensede kunnskapsområder. Med et formingsfaglig fokus er det av interesse å se nærmere på barnehagene i Reggio Emilia, Italia, der barns praktisk skapende virksomhet gis høy prioritet med et atelier i hver barnehage. Den anerkjente kvaliteten i disse barnehagene (Wingert & Kantrowitz, 1991; Gardner, 2001; Gardner, 2006) begrunner en nærmere undersøkelse av atelierets betydning i denne pedagogiske praksisen. Målsettingen med artikkelen er å belyse atelierets funksjon i barnehagene i Reggio Emilia, hvilken rolle estetisk skapende virksomhet oppfattes å ha i barns læring, og å undersøke den kompetansen som kreves av atelieristen med ansvar for arbeidet i atelieret. Artikkelens empiriske materiale er hentet inn gjennom et intervju med atelierist Vea Vecchi i april 2010. Med en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming drøftes metodiske spørsmål omkring kvalitativt intervju og behandling av kvalitative data ved hjelp av oversetter. Metodiske valg i forbindelse med intervjuet som er gjennomført diskuteres. Resultater av intervjuet presenteres og analyseres, og atelierets egenart og atelieristens kompetanse diskuteres. Begrepet atelierismen etableres. Kategoriene som er resultat av analysen synes brukbare som utgangspunkt for undersøkelser av atelierismen i ulike kontekster.