"Ventebølgen" på småbarnsavdelingen - materielle og diskursive praksiser

Abstract

Mål: Denne oppgaven tar for seg venting i en småbarnsgruppe i en barnehage. Søkelyset er rettet mot barnas kroppslige måter å møte dette på, og den betydning og makt materialitet gis gjennom språket. Jeg bygger på en forståelse om at vi samtidig er innskrevet i det postmoderne og det moderne, og at paradigmene ikke kan sees på som polariteter. En slik forståelse åpner for perspektivering og en granskning av modernismen innenfra (Lenz Taguchi, 2004). Tilnærming innebærer blant annet å forstyrre dikotomiene og undersøke og belyse rommet mellom motsetningspar, som for eksempel voksne - barn, produktiv - uproduktiv. I min studie tar jeg utgangspunkt i at det ikke er et klart skille mellom materialitet og diskurser, men at kunnskap er like mye forbundet med kroppen og det materielle som det språklige og diskursive (Lenz Taguchi, 2010). Jeg ser med andre ord på praksis, knyttet til for eksempel det å vente, som styrt av både av diskurser og av det materielle. Et slikt syn på praksis innebærer også en forståelse av at materialitet og mennesker (organismer) påvirker hverandre gjennom makt og selvstendig agentskap. Det som skjer mellom materialitet og mennesker omtales som intraaktivitet (Barad, 2008).

Metodologi: Jeg har valgt en kritisk etnografisk metodologi som bakgrunn for forskningen. En slik metodologi har som mål å gå bak en kulturs overflate, og forstyrre det som tas for gitt i praksiser eller miljøer. Det er gjennomført feltarbeid i en småbarnsgruppe med 14 barn i alderen 1-3 år. I tillegg til observasjoner, har jeg hatt supplerende refleksjonsmøter med de ansatte på avdelingen. Med utgangspunkt i transkriberte hendelser og samtaler, har jeg dekonstruert materielle og diskursive praksiser knyttet til venting.

Resultater: Det rommet som kan kalles venting, eller metaforisk venterommet, kan ikke forstås enkelt. Som så mye av barnehagepraksisen er dette "rommet" sammensatt og komplekst. De voksnens forventinger til hva barna gjør når de blir bedt om å vente, og det barna faktisk gjør, er ikke alltid i samsvar. Hva barna fyller rommet med kan heller ikke forklares enkelt, men beskrives som mangfoldig. I situasjoner hvor jeg har sett de voksne pålegge barna å vente, har jeg observert at makten bølger mellom de voksne og barna i det jeg beskriver som ventebølger. Under forskningen og mens jeg skrev denne oppgaven, har bøylestolen trådt frem som en sterk materiell og diskursiv praksis knyttet til venting, og til de aller yngste barna på ett år. Ventebølgen og bøylestolen er tildelt mye plass. Oppgaven synliggjør at de systemer som er laget knyttet til venting lekker, slik alle systemer gjør ifølge Deleuze og Guatarri (2004).