| dc.description.abstract | Masteroppgaven undersøker integreringen av kunstig intelligens (KI) i undervisningen for å fremme tilrettelegging og inkludering av elever med dysleksi. I en tid med rask teknologisk utvikling, kan KI tilby nye metoder for å tilpasse læringsopplevelser og skreddersy pedagogiske tilnærminger for elever med dysleksi. Gjennom en litteraturgjennomgang har jeg utforsket hvordan KI kan bidra til personlig og engasjerende undervisning for disse elevene, og belyst utfordringene ved å anvende KI i pedagogiske miljøer.
KI tilbyr unike muligheter for å personalisere læringsopplevelsen til elever med dysleksi ved å tilpasse innhold og tilbakemeldinger basert på individuelle behov. Gjennom anvendelse av tilpasset læringsprogramvare og interaktive plattformer, kan elever motta undervisningsmateriale som er skreddersydd til deres spesifikke læringsstil og tempo, noe som potensielt kan øke både forståelse og motivasjon. Økt motivasjon og forståelse kan være spesielt verdifullt for elever med dysleksi, hvor tradisjonell undervisning ofte ikke møter deres behov for differensiert støtte. Samtidig reiser implementeringen av KI spørsmål rundt etikk, personvern og datasikkerhet. Studien diskuterer hvordan personopplysninger brukes i utvikling og tilpasning av KI-systemer, og hvordan det stiller høye krav til en transparent og sikker håndtering av sensitive data. Det understrekes at en etisk tilnærming til bruk av KI krever klare retningslinjer for datavern og ansvarlig bruk, for å sikre at teknologien fremmer elevens beste uten at personlige data kommer på avveie. Studien identifiserer også utfordringer knyttet til mangelen på nødvendig teknologisk infrastruktur, lærernes kompetanse med nye verktøy og behovet for pedagogisk endring for å implementere nye undervisningsmetoder. Utfordringene krever ressurser som støtter opp om og sikrer at lærere kan integrere KI effektivt i deres pedagogiske praksis.
Teoretiske perspektiver som Technological Pedagogical Content Knowledge (TPAC) og Lev Vygotskys sosiale læringsteori benyttes for å forklare hvordan pedagogisk teori kan støtte effektiv integrasjon av KI i undervisningen. TPAC-modellen hjelper til med å forstå hvordan lærere kan balansere sin teknologiske, pedagogiske og faglige kunnskap for å optimalisere bruk av KI i læringsprosesser. Vygotskys teori om den nærmeste utviklingssone er også relevant for denne studien. Den understreker viktigheten av å gi støtte som utfordrer elevene nok til å fremme læring. KI har en unik evne til å tilpasse seg individuelt til hver elevs læringsbehov, noe som gjør det mulig å tilby målrettet pedagogisk støtte i tråd med Vygotskys prinsipper. | |