| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om dysleksi og hvordan man kan tilrettelegge for elever med dysleksi. For å tilrettelegge på en best mulig måte må man ha kunnskap om generell lese- og skriveutvikling og dysleksi (Godøy & Monsrud, 2011, s.12; Lyster, 2021, s.114). Problemstillingen min ble derfor slik: «Hva kan lærere på mellomtrinnet om dysleksi og hvordan tilrettelegges det for elever med dysleksi i klasserommet?». For å hjelpe til med å besvare denne problemstillingen har jeg fire forskningsspørsmål: 1) Hvilken kunnskap har lærere om dysleksi? 2) Hva slags rutiner har skolene rundt elever som strever med lesing og skriving? 3) Hvilken pedagogisk tilrettelegging gjør lærere i klasserommet for elever som har dysleksi? 4) Hva slags lese- og skriveteknologi bruker elever med dysleksi, og hvordan tilrettelegger lærerne for bruk av lese- og skriveteknologi?
For å finne svar på min problemstilling har jeg brukt en kvalitativ metode. Jeg valgte å bruke semistrukturert intervju. Jeg intervjuet fem informanter som alle var utdannet lærere. Ut fra valgt problemstilling og metode var det naturlig å ta utgangspunkt i hermeneutikken i arbeidet med masteroppgaven.
Datamaterialet fra intervjuene viser at informantene hadde lite om dysleksi i utdanningen sin, så dette påvirker hva informantene kan fortelle om dysleksi og tilrettelegging. Skolene som informantene jobber på mangler gode rutiner for å følge opp de elevene som strever med lesing og skriving. Det kan være at rutinene er der, men at de er mangelfulle eller lite kjent for alle lærerne. Ut fra den kunnskapen informantene hadde om dysleksi og kunnskap de har tilegnet seg gjennom arbeidserfaring, tilrettela alle informantene skoledagen for elevene med dysleksi. Type tilrettelegging varierte litt, men det må det også gjøre ut fra at elevene med dysleksi er veldig forskjellige (Helland, 2019, s.5). Informantene er positive til at elevene skal bruke lese- og skriveteknologi, men det viser seg at det her også mangler gode rutiner. Informantene følte seg ikke sikre på å bruke elevenes lese- og skriveteknologi, og elevene og foreldrene hadde heller ikke fått god nok opplæring i lese- og skriveteknologien.
Funnene i denne undersøkelsen viser at informantene har kunnskap om dysleksi, men at de nesten ikke har hatt noe om dette i utdannelsen sin. De har opparbeidet seg mer kunnskap etter hvert som de har jobbet med elever som har dysleksi. Tilretteleggingen som gjøres i klasserommet er både av pedagogisk tilrettelegging og tilrettelegging for bruk av lese- og skriveteknologi. Skolene mangler rutiner for arbeidet rundt elevene med dysleksi, så dette er det viktig at ledelsen ved skolene prioriterer å få utarbeidet og gjør disse rutinene kjent i personalgruppen. | |