| dc.description.abstract | Denne masterstudien tar sikte på å undersøke hvordan fire foresatte til barn med dysleksi har opplevd at barna deres har blitt ivaretatt de første årene i skolesystemet. Dysleksi er en spesifikk lese- og skrivevanske som kan opptre på ulike intellektuelle nivåer og med varierende alvorlighetsgrad (Mossige, 2020). Det antas at det i en skoleklasse med 20 elever i snitt er mellom en til fire elever som har dysleksi (Dysleksi Norge, u.å.; Shaywitz, 2020). Det er sånn sett en nokså vanlig lærevanske. Dysleksi kan påvirke elevens lese- og skriveferdigheter, som er to av de fem grunnleggende ferdighetene definert i læreplanen. Skolen er lovpålagt å sørge for at elever på 1. til 4. trinn som står i fare for å bli hengende etter i lesing og skriving, får intensiv opplæring for å nå forventet progresjon (Opplæringslova, 1998, §1-4). Forskning på tiltak for elever med dysleksi har vist seg å ha størst effekt jo tidligere tiltakene settes inn (Slavin et al., 2011; Foorman et al., 1997). I denne masterstudien undersøkes det derfor hvordan foresatte opplever at deres barn med dysleksi har blitt ivaretatt de første årene i skolesystemet. Studien er inspirert av et fenomenologisk vitenskapelig ståsted, der kvalitativt semistrukturert forskningsintervju er brukt som metode. Dette for å kunne få frem erfaringene de har rundt ivaretakelsen av deres barn. Som analysemetode er tematisk analyse brukt og Braun & Clarke (2006) sin trinnvise oppskrift ble benyttet som inspirasjon. Informantene i denne studien er fire foresatte til barn med dysleksi. De har barn på ulike skole i to ulike kommuner i Norge, og ingen av barna går på skoler som er sertifisert som Dysleksivennlige skole av interesseorganisasjonen Dysleksi Norge.
Funnene i studien viser at de foresatte har savnet at skolen tar mer initiativ for å ivareta barna med tanke på deres dysleksi. De opplever at det er vilkårlig om, og når en får hjelp. Samtidig viser funnene at de fleste har opplevd samarbeidet med skolen som positivt. Det har ført til at de har opplevd at barna har blitt ivaretatt på mange områder, men ikke med tanke på deres dysleksi og etterspør bedre rutiner, mer kunnskap og mer initiativ. Dette kan bety at det fortsatt er en vei å gå for å få på plass rutiner rundt å fange opp og ivareta elever med dysleksi ved norske skoler. Det er også dette interesseorganisasjonen Dysleksi Norge jobber for gjennom sitt prosjekt Dysleksvennlig skole. Det kunne derfor vært svært interessant å utføre samme studie kun hos foresatte som har barn på dysleksivennlige skoler. | |