| dc.description.abstract | Familier som utsettes for traumatiske hendelser som, for eksempel ulykker, brann, alvorlig sykdom, uventede dødsfall eller selvmord, er mennesker som befinner seg i en krise. Gjennom problemstillingen «Hvordan kan foreldre ivareta små barn i krise?» har jeg forsøkt å finne svar på mine forskningsspørsmål «Hvilken hjelp får familier i krise fra hjelpeapparatet for å hjelpe små barn i krise?» og «Hvilke behov har barn og småbarnsforeldre i krise?»
Formålet med denne studien er å fremskaffe kunnskap om hvordan foreldre opplever seg selv og barna sine i en krise, hvilke behov som gjør seg gjeldende for barn og foreldre i, under og etter en traumatisk hendelse. Formålet er også å kartlegge hvilken hjelp rammede mottar fra det offentlige hjelpeapparatet. Denne studiens informanter gir førstehåndserfaring på tema og kan bidra til å gi økt kunnskap til fagfolk, eller andre som skal være der for å hjelpe.
Studien tar utgangspunkt i en kvalitativ intervjuundersøkelse med fire individuelle fenomenologiskinspirerte intervjuer. Empirien gir innblikk i unike historier hvor familien har mistet en eller flere nære familiemedlemmer, eller opplevd andre svært traumatiske hendelser. Funnene i denne studien viser at halvparten av informantene mottok umiddelbar hjelp i akuttfasen. Den andre halvparten mottok hjelp på et senere tidspunkt. Samtidig var det tydelig for alle informantene at tidlig innsats i en akutt situasjon var viktig. Det synes å være slik at hjelpen avhenger av situasjonens alvorlighetsgrad og hvilke ressurser som er tilgjengelig for de berørte fra før. Halvparten av informantene viser til mangelfull oppfølging og veiledning med tanke på den profesjonelle ivaretakelsen av barna i denne situasjonen. Foreldrerollen i en krise viste seg å være svært krevende da foreldrene skulle ivareta et eller flere barn med sine reaksjoner, og samtidig mestre sin egen reaksjon. Informantene uttrykker gjennom intervjuene at det kan være vanskelig for både foreldre og barn å uttrykke sine behov i en slik situasjon, og at foreldre som befinner seg midt i en krise ikke vet hva de har behov for. Hjelpeapparatets tilstedeværelse i akutt situasjon, og over en lengre tid kan vise seg å være forebyggende for langtidsvirkninger og kan samtidig bidra til å avdekke hva foreldre og barn har behov for. Hjelpeapparatas tilstedeværelse, kombinert med god støtte fra nære relasjoner, kan bidra til at foreldre og barn blir ivaretatt i en positiv forstand. Når en traumatisk hendelse i livet skjer har foreldrene nok med å bare være mamma eller pappa, ikke profesjonell omsorgsutøver. | |