| dc.description.abstract | Allerede med Reform 97 kom samarbeidets betydning for arbeidet med å skape en sammenheng mellom barnehage og skole, frem i lyset (Hogsnes, 2019, s. 48; St.meld. nr. 40 (1992–1993), s. 37). Samarbeidsprosjekter mellom barnehagelærere og førsteklasselærere ble iverksatt, slik at barna blant annet skulle få mulighet til å ta i bruk tidligere erfaringer fra barnehagen og kjenne seg igjen i det fysiske miljøet i klasserommet (Hogsnes, 2019, s. 76). Nyere undersøkelser viser imidlertid at flere barn opplever overgangen fra barnehage til skole som brå og vanskelig, og det foreslås at en tydeligere sammenheng mellom institusjonene kunne bidratt til å forebygge slike negative opplevelser av overgangen (Broström, 2003; Niesen & Griebel, 2006; Thoresen & Aukland, 2020, 26). Et samarbeid mellom barnehagelærere og førsteklasselærere som er tuftet på dialog og refleksjoner over hverandres praksis, kan bidra til å skape en sammenheng mellom barnehage og skole, som igjen kan bidra til en opplevelse av trygghet i overgangen (Hogsnes, 2019, s. 57; OECD, 2017, s. 87; Peters, 2010, s. 44). Skal barna oppleve sammenheng og trygghet i overgangen, er det dermed avgjørende at barnehagen og skolen samarbeider om overgangen.
Denne studien gir gjennom bruk av semistrukturert intervju innsikt i hva seks førsteklasselærere med erfaring fra å jobbe i førsteklasse mener om en trygg overgang fra barnehage til skole, herunder disse førsteklasselærernes meninger om og erfaringer med sammenheng og samarbeid mellom barnehage og skole. Studien viser tendenser til at en opplevelse av sammenheng kan bidra til at barna føler seg trygge i overgangen. Imidlertid er informantene uenige når det kommer til i hvilken grad det bør jobbes med denne sammenhengen. Mens enkelte av informantene ser en stor verdi i å legge til rette for at barna opplever en tydelig sammenheng mellom barnehage og skole, mener noen av informantene at barna bør starte på skolen med «blanke ark». I tillegg trekkes mangel på tid frem som en faktor som kan vanskeliggjøre et arbeid med sammenheng. Informantene gir videre uttrykk for at et samarbeid mellom barnehage og skole er av betydning både for barna og førsteklasselærerne, men det er tendenser til at ledelsen ved de ulike skolene ikke legger til rette for et direkte samarbeid mellom førsteklasselærerne og barnehagelærerne. Det viser seg at det i all hovedsak er ledelsen som samarbeider med barnehagen, og at informasjonen fra overføringsmøtene når frem til førsteklasselærerne via ledelsen. Enkelte av informantene gir uttrykk for et ønske om at det heller er førsteklasselærerne som burde deltatt på overføringsmøtene og fått førstehåndskunnskapen om barna, og at ledelsen i stedet burde fått informasjonen fra førsteklasselærerne. Lærer–elev-relasjonen blir av enkelte informanter fremhevet som den viktigste faktoren i arbeidet med å legge til rette for en trygg overgang for barna. | |
