| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har det blitt undersøkt hva samskaping kan være og hvilke erfaringer samskaping kan gi i utarbeidelse av stedspesifikk kunst ved en videregående skole. For å finne svar på dette har jeg brukt en autoetnografisk tilnærming. Det vil si en tilnærming der jeg brukte min subjektive erfaring som en sentral kilde til kunnskap. Og hvor den erfarte kunnskapen ble sett i sammenheng med andre kunnskapsformer som litterær teori og praktisk skapende arbeid, for deretter å reflektere over kulturelle og sosiale forhold. Det vil si at det her er gjort en kvalitativ studie, da det ikke var egnet for statistiske analyser, men hvor jeg som forsker både dokumenterte og fortolket prosessen.
Det finnes ikke en klar definisjon på begrepet samskaping, men mange har en forståelse av at samskaping er et tverrfaglig samarbeid mellom to eller flere, der man prøver å finne en felles forståelse og løsning på problemet. Likeverdighet mellom deltagerne er også en viktig faktor. Samskaping kan skje på ulike arena med ulike deltagere og ulik involvering. Det vil si at det finnes veldig mange former for samskaping. Slik som eple er en type frukt, er samskaping en type samarbeid. Det finnes flere typer epler, slik det finnes flere former for samskaping.
I arbeidet med denne avhandlingen har jeg jobbet med fire kunstprosjekter, der jeg har benyttet ulike former for samskaping, og hvor både ansatte og elever ved den videregående skolen ble involvert. Av de fire prosjektene var det bare to som ble materialisert, da vi møtte utfordringer underveis. For å oppnå suksess med arbeidsformen samskaping, kreves motivasjon, forpliktelse og gode relasjoner mellom deltagerne. Det kreves også god tid. Skal alle bli sett og hørt, må det settes av tid til faglige diskusjoner. Dersom man i felleskap skal jobbe frem forslag til kunstneriske utrykk, er det en stor fordel med materialkunnskap, da dette gir en forståelse for muligheter og begrensninger, som igjen gir rom for kreativitet. Man bør heller ikke bruke for mye individuell tid på å utvikle egne ideer, da dette kan hindret mottakeligheten for andre sine forslag. Som kunstner kan det være befriende å gi fra seg kontrollen, og la deltagerne, som i dette tilfellet var elevene, få legge premissene for det skapende arbeidet. | |