| dc.description.abstract | I denne masterstudien har vi undersøkt hvordan barnehagelærere opplever egen relasjonskompetanse i det daglige arbeideidet i barnehagen, i møte med situasjoner som utfordrer deres relasjonelle handlingskompetanse. Teoretisk grunnlag for masteroppgaven er i hovedtrekk begrepene mentaliseringsteori (Fogtmann, 2014; Fonagy et al., 2007), indre arbeidsmodeller (Cobb & Davila, 2009; Powell et al., 2015), relasjonskompetanse (Drugli & Berg-Nielsen, 2019; Juul & Jensen, 2003; Schibbye, 2002) og anerkjennelse (Bae, 2004; Schibbye & Løvlie, 2017). Vår problemformulering er som følger; Hvilke faktorer tilskriver barnehagelærere betydning når de erfarer situasjoner som utfordrer deres relasjonelle handlingskompetanse?
For å belyse denne problemformuleringen har vi gjennomført en kvalitativ intervjuundersøkelse med et utvalg på tre barnehagelærere som arbeider i ulike barnehager. Vi har benyttet semistrukturerte intervjuer. Alle informantene ble stilt samme refleksjonsspørsmål, og fikk rom for å gå i dybden på deres beskrivelser og opplevelser. Informantene fikk spørsmål knyttet til egne sosialiseringserfaringer fra barndom og oppvekst. De fikk spørsmål om situasjoner de har opplevd emosjonelt utfordrende, spørsmål om hvordan vellykket relasjonsarbeid kommer til uttrykk, og hvordan de har opplevd egen kompetanseheving i lys av opplæring de har fått i trygghetssirkelen. Vi brukte en induktiv metode i kodingen av datamaterialet, før vi også trakk inn teori og forskning. Ut fra analysen kom vi fram til følgende tre kategorier: Barndomserfaringers bidrag til pedagogisk praksis, barnesyn og ferdigheter og rammebetingelser som styrker relasjonsarbeidet.
Drøftingene i denne studien er delt inn etter våre tre hovedkategorier. Den første kategorien tar for seg barndomserfaringers bidrag til pedagogisk praksis. Der viser våre funn at de indre arbeidsmodellene som barnehagelæreren har med seg fra oppveksten kan være en ressurs. I andre tilfeller kan barndomserfaringer være noe barnehagelærerne trenger å reflekteres rundt og bearbeide for å bli bedre til å håndtere de relasjonelle prosessene i barnehagen. Selvrefleksjon/selvrefleksivitet spiller dermed en viktig rolle i arbeidet med å se seg selv utenfra. Våre informanter har positive opplevelser av det å bruke verktøy fra trygghetssirkelen til å reflektere rundt dilemmaer de opplever i utfordrende relasjonelle situasjoner. Slik refleksjon ved hjelp av trygghetssirkelen gjennomførte de både alene og i grupper.
I den andre kategorien, som er barnesyn, kom det frem i at det har vært endringer i det barnesynet som har blitt formidlet i førskolelærerutdanning og barnehagelærer-utdanninger opp gjennom tiden. Dette har bidratt til nye praksiser i det pedagogiske arbeidet og til endringer i hvordan informantene oppfatter sitt arbeid. I våre funn ser vi spor av slike endringer, i den forstand at barnehagelæreren i dag oppfattes å være ansvarlig for relasjonen til barnet og forventes å ha evnen til å se barnet bak atferden. Tidligere var det mer fokus på barnet og problematferden barnet utviste, og ikke like tydelig fokus på at pedagogen hadde ansvar for å styrke relasjonen og å endre sin atferd.
Den tredje kategorien handler om ferdigheter og rammer for vellykket relasjonsarbeid. Våre funn viser at det kan være rammene rundt barnehagelærerens arbeid som skaper frustrasjon i relasjonsarbeidet, da faktorer som tid, barnegrupper, bemanning og lignende virker inn. Andre faktorer som påvirker relasjonsarbeidet for den enkelte barnehagelærer handler om hvordan de bevisst bruker kroppen og stemmen for å tone seg inn og møte barnet. Mentalisering, selvrefleksjon og kunnskap om egne og andres følelser var også viktig for våre informanter. | |
