Kvalitetsbetingelser i småbarnsgrupper og barns sosial-emosjonelle kompetanse i norske barnehager

Abstract

Studier viser at sosial-emosjonell kompetanse har betydning for barns trivsel og fremtid og for tilhørighet til andre mennesker. Barn utvikler sin sosial-emosjonelle kompetanse i relasjoner med andre mennesker i sosiale, kulturelle og historiske systemer. Barn i Norge i alderen 1–5 år tilbringer store deler av dagene sine i barnehager. For de fleste barn vil derfor barnehagen være en betydningsfull arena for utvikling av sosial-emosjonell kompetanse.

I denne avhandlingen undersøker jeg kvalitetsbetingelser i barnehagens småbarnsgrupper og deres betydning for barns sosial-emosjonelle kompetanse. Jeg undersøker hvorvidt strukturelle betingelser som organiseringsform og personaltetthet har betydning for relasjonskvalitet i småbarnsgruppene, og videre hvilken betydning relasjonskvalitet kan ha som betingelser for barns sosial-emosjonelle kompetanse i norske barnehager. For å sikre et godt mål for vurdering av barns sosial-emosjonelle kompetanse har jeg evaluert Lamers skala for sosial kompetanse.

Utvalget er hentet fra prosjektet Gode barnehager for barn i Norge (GoBaN). Størrelsen på utvalget varierer for de ulike forskningsspørsmålene, fra 800 barn og opp til 1199 barn, avhengig av hvor fullstendige de foreliggende datasettene er. Barna i GoBaN-prosjektet er rekruttert fra 93 norske barnehager i syv forskjellige fylker i Norge, i perioden 2013–2014. Foreldrene er høyt utdannet (82 % med bachelorgrad eller høyere), og andelen barn med foreldre med ikke-vestlig bakgrunn er på 6 %. Relasjonskvalitet i småbarnsgruppene måles ved hjelp av Infant/Toddler Environment Rating Scales, Revised (ITERS-R; Cryer mfl., 2004; Harms mfl., 2006). Barnas sosial-emosjonelle kompetanse er kartlagt ved bruk av Lamers skala for sosial kompetanse ved to testtidspunkter, når barna er henholdsvis 3 (T1) og 5 år (T2).

For å undersøke forskjeller i relasjonskvalitet i småbarnsgrupper med ulike strukturelle kvalitetsbetingelser (organiseringsform og personaltetthet) tar jeg i bruk multivariat variansanalyse (MANOVA). Videre benytter jeg konfirmerende og eksplorerende faktoranalyse for å undersøke hvorvidt Lamers skala for sosial kompetanse har tilstrekkelig kvalitet til å kunne brukes som et forskningsinstrument. Når jeg undersøker sammenhengene mellom relasjonskvalitet i småbarnsgrupper og sosial-emosjonell kompetanse, tar jeg i bruk flernivåanalyser.

Resultatene viser sammenheng mellom barnehagens organiseringsform og relasjonskvalitet, der barnehager med avdelingsorganisering skårer høyere på relasjonskvalitet enn de med fleksibelt organiserte grupper. Videre viser resultatene at personaltetthet har sammenheng med enkelte områder av relasjonskvalitet. Personaltetthet har betydning for de mer prosessuelle områdene av relasjonskvalitet, som handler om hvordan personalet tilrettelegger og støtter interaksjon med og mellom barna samt bruker språk og bøker. For andre, mer strukturelle områder av relasjonskvalitet, som hvordan personalet tilrettelegger under aktiviteter og frilek, avdekkes det ingen sammenhenger. I evalueringen av Lamers skala for sosial kompetanse indikeres et behov for omstrukturering av dimensjonene. Samtidig bekreftes flere av områdene i analysen, for eksempel empati og rolletaking og tilpasning. Når det gjelder sammenhengen mellom relasjonskvalitet i barnehagens småbarnsgrupper og utvikling av barns sosial-emosjonelle kompetanse, viser resultatene en positiv sammenheng mellom relasjonskvalitet og empati og rolletaking (p < .05) ved første målingstidspunkt (3 år). Dette tyder på at det spesielt for de yngste barnas empati og rolletaking har betydning å være i et miljø med høy relasjonskvalitet. Videre avdekkes en marginal signifikant sammenheng mellom relasjonskvalitet og barns selvkontroll (p < .10) ved andre testtidspunkt (5 år). Til tross for en marginal signifikans kan det indikere at høy relasjonskvalitet i barnehagens småbarnsgrupper kan ha betydning for barns utvikling på lang sikt, og at barn utvikler selvkontroll som å vente på tur og håndtere konflikter ved å være i et miljø med høy relasjonskvalitet. Resultatene viser ingen ytterligere sammenhenger mellom relasjonskvalitet i småbarnsgrupper og øvrige dimensjoner av barns sosial-emosjonelle kompetanse. Mulige forklaringer kan være kontekstuelle og kulturelle ulikheter i velferds- og barnehagesystemer og sosioøkonomisk status. Det kan også tenkes at det er foreldrene som har størst betydning for barn i denne alderen. Videre kan det indikere et behov for mer systematisk og målrettet pedagogisk arbeid for å bidra til utvikling av barns sosial-emosjonelle kompetanse. Det kan også hende at jevnaldringsrelasjoner har større betydning enn relasjonskvalitet i barnehagen. Manglende sammenhenger kan også skyldes metodologiske forhold.

I denne avhandlingen bidrar jeg til diskusjonen om hvorvidt og hvordan relasjonskvalitet kan ha betydning for barns sosial-emosjonelle kompetanse, og hvilke strukturelle betingelser som bidrar til høy relasjonskvalitet i barnegruppene i en norsk barnehagekontekst. Jeg gir også et innspill til diskusjonen om mer systematisk pedagogisk arbeid med sosial-emosjonell kompetanse i barnehagen. Mitt arbeid bidrar også til å utvide forståelsen av hvordan dimensjoner av sosial-emosjonell kompetanse kan måles hos barn i barnehagealder. Således kan denne avhandlingen være relevant for både videre forskning, praksis og politikkutforming.