| dc.description.abstract | Tema for denne studien er hvordan spesialundervisning praktiseres av lærere på ungdomstrinnet. Den fokuserer på hvordan lærerne begrunner sine valg i tilrettelegging av spesialundervisningen, og hvilke virkemidler og ressurser de fremhever som sentrale i dette arbeidet.
Bakgrunnen for tematikken er utdanningspolitiske føringer om å få redusert behovet for spesialundervisning i norsk skole, og forskning som viser at spesialundervisningen i Norge over lengre tid ikke ser ut til å ha innfridd. Man ønsker derfor blant annet mer kunnskap om de undervisningsprosessene lærere står i, hvordan de forholder seg til sitt arbeid og om det er sider ved den spesialpedagogiske tiltakskjeden som kan endres for å øke utbyttet av undervisningen.
Studiens formål er å kunne gi innsikt i noen sider ved lærernes spesialpedagogiske praksis som oppleves som dilemmaer i hverdagen. Disse ses på i lys av retningslinjer og kjernebegreper innenfor utdanningssystemet i Norge, og med et sosiokulturelt læringssyn som teoretisk rammeverk.
Studien er utformet som en kvalitativ intervjustudie, og viser at lærernes tanker rundt hvordan elevene lærer, og skolens organisering av spesialundervisningen, kan ha betydning for elevens læringsutbytte. Den viser også at de spesialpedagogiske «verktøyene» individuell opplæringsplan (IOP) og pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT), som skal være en støtte for lærerne, ikke alltid oppleves nyttige. Funnene viser at mer oppmerksomhet rundt elevers læring gjennom praksisfellesskap, og forskningsbasert kompetanseheving gjennom lærernes ulike praksisfellesskap, muligens kan bidra til bedre læringsutbytte for henholdsvis elever, lærere og PPT. Arbeid i fellesskap med å endre innholdet av grenseobjektene i den spesialpedagogiske tiltakskjeden med bakgrunn i pedagogisk refleksjon, og å etablere et samarbeid om dem, kan være en måte å skape et rom for læring og utvikling på flere plan. | en_US |
