dc.description.abstract | Norge, Japan og mange andre land har sluttet seg til FN’s mål for bærekraftig utvikling som ble vedtatt i 2015. Hensikten med denne artikkelen er å belyse hvilke samfunnskrefter som har ledet fram til disse målene og hvordan bærekraftig utvikling har fått gjennomslag som tema i utdanning.
Artikkelen er basert på læreplanteori og en kvalitativ undersøkelse av læreplaner, styringsdokumenter og offentlig diskurs om miljøvern og bærekraftig utvikling. Utviklingen i Norge kontrasteres med tilsvarende utvikling i Japan for få fram mulige forskjeller.
Undersøkelsen konkludere med at veien fra klassisk naturvern til bærekraftig utvikling i Norge og Japan har mange parallelle trekk, men noe forskjøvet i tid. Miljøproblemer som følge av intensiv industri ble et vendepunkt, men i Japan tok det lenger tid før myndighetene tok grep og innførte lover for å beskytte mennesker og miljø. Det forklares med Japans ambisjoner som stormakt og at industrien som drivkraft i denne utviklingen lenge fikk fritt spillerom på bekostning av miljøet og folks helse. I begge landene spilte grasrotbevegelser tidlig en betydelig rolle i kampen for miljøvern og bærekraftig utvikling, ofte med lærere som pådrivere. Men i Japan tok det lenger tid enn i Norge før miljøvern ble akseptert som et oppdrag for utdanningssystemet. Det antas å skyldes at skolen i Japan skal være nøytral, ikke være kritisk eller ta stilling i samfunnsspørsmål.
I dag er utdanning for bærekraftig utvikling innarbeidet i nasjonale læreplaner, også for yrkesfag. Men i praksis har temaet vært tonet ned i senere år. Det er også mindre fokus på sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser. Mer fokus på testbasert undervisning kan være en medvirkende årsak. Det gjenstår å se om de nye planene i Norge fra 2020 utgjør en forskjell. I Japan kan mye fokus på opptaksprøver også være en mulig årsak. Et annet grunnleggende dilemma er om bærekraftig utvikling er forenlige med fortsatt økonomisk vekst og mer forbruk, og om skolen skal problematisere det? | en_US |