Moterobringens kunst. Latin-Amerikas barokke tradisjoner

Abstract

Havanna, 18. januar 1957: Den cubanske forfatteren José Lezama Lima holder et foredrag som under tittelen «La curiosidad barroca», den barokke nysgjerrigheten, skal bli sentralt i forståelsen av den latinamerikanske barokkens egenart, for som Lezama sier: «den første amerikaneren som trer frem som herre over sine rikdommer, er vår Señor Barroco».1 Den barokke gentleman er den som begynner å «veve stier gjennom omgivelsene»,2 som skaper seg «en egen skjebne»,3 og alt dette gjør han idet tumultene etter europeernes erobringer har lagt seg, når el Señor Barroco «rister av seg sandkornene fremfor et oppslukende speil».4 Derfor er barokken også el arte de la contraconquista, «moterobringens kunst»,5 fortsetter han, med en omskrivning av Werner Weisbachs berømte tese om barokken som «motreformasjonens kunst» fra Der Barock als Kunst der Gegenreformation (1921). Gjennom barokkens buktninger tok latinamerikaneren form som eget subjekt, foldet ut gjennom kontinentets flettverk av europeisk, afrikansk og «indiansk» kultur. Slik hevder Lezama at barokken også må forstås som Latin-Amerikas ontologiske fundament, og som kilde for en særegen latinamerikansk modernitet som utvikler seg under synkretismens tegn. Dette er en linje som senere forfølges av barokkforskere som Irlemar Chiampi, Octavio Paz og Roberto González Echevarría.