| dc.description.abstract | Handelspolitikk blir sjeldent en del av den norske valgkampen. Hvis da ikke spørsmålet om et norsk medlemskap i EU står på den politiske dagsorden. Men med en stadig økende globalisering og utviklingen av regionale- og mega-regionale handels- og investeringsavtaler, kan ikke Norge lenger drive en reaktiv handelspolitikk der tilpasning til det andre land utvikler av multilaterale regimer og organisasjoner er rettesnoren for de politiske partiene. Som Kristelig Folkeparti understreker i sitt forslag til partiprogram for 2017-2021, er det i forhold til dagens EØS-avtale «en illusjon å tro at vi kan få til en bilateral handelsavtale som gir muligheter for tilgang til det europeiske markedet». Alternativet er at de politiske partiene som tror på frihandel hegner om EØS-avtalen, fortsetter å utvikle WTO og knytter Norge til TTIP- og TISA-avtalene samt vurderer om ikke tiden er inne for å ta opp igjen spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Den nasjonalstatlige proteksjonismen som brer seg i den vestlige verden gjennom Theresa May og Donald Trumps ny-merkantilisme, er dårlig nytt for et land som Norge. I internasjonal politikk gjør store land som de vil, små som de må. Norge er derfor langt mer avhengig av forpliktende frihandelsavtaler mellom flere land enn det Storbritannia og USA er. For Norge vil en økende nasjonalstatlig proteksjonisme kunne bety tap av arbeidsplasser i den eksportrettede industrien, som sikrer at hele landet tas i bruk. | nb_NO |
