"Den solberske parlamentarisme": Ny og særegen i norsk politikk?

Abstract

Ved stortingsvalget 11. september 2017 fikk Høyre, Fremskrittspartiet (FrP), Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF) samlet flertall i Stortinget, og statsminister Erna Solbergs regjering fra 2013 kunne fortsette. Etter sonderinger med Høyre og FrP frem mot årsskiftet besluttet Venstre å innlede forhandlinger om å delta i en trepartiregjering. Forhandlingene ledet frem til Jeløya-plattformen, og Venstre ble en del av regjeringen 17. januar 2018 etter de lengste koalisjonsforhandlingene i norsk politisk historie. De varte i 128 dager. Da statsministeren la frem regjeringserklæringen til den utvidede regjeringen i Stortinget, mente parlamentarisk leder i Senterpartiet (Sp), Marit Arnstad, at det var utviklet en ny regjeringspraksis i Norge som hun kalte «Den solbergske parlamentarismen». I dette la hun at regjerings- og støttepartiene av og til stemmer mot egen regjering, at de ikke forsvarer vedtak som skal gjennom- føres, og at enkelte medlemmer av regjeringen av og til bruker en retorikk som andre regjerings- medlemmer ikke kan stille seg bak. I en kommentar til Arnstad skrev leder i tankesmien Civita, Kristin Clemet, at «(h)vis jeg forstår Arnstad rett, mener hun at denne formen for parlamentarisme er kritikkverdig, og at den «flytter grenser i norsk politikk»».1 Selv mente Clemet at det hverken er rart, nytt eller i seg selv kritikkverdig at «praktiseringen av parlamentarismen arter seg forskjellig under ulike regjeringer. Det har den gjort opp gjennom historien, og det gjør den fordi den parlamentariske situasjonen stadig er i endring.»2 Dessuten har det, som Clemet også påpeker, stor betydning for måten regjeringen arbeider på og hvordan den forholder seg til Stortinget, hvilke partier den består av og hvilke tradisjoner, kulturer og erfaringer partiene har med seg inn i regjeringssamarbeidet.