| dc.description.abstract | Det indre marked er kjernen i det europeiske samarbeidet mellom de i dag 28 medlemsstatene i Den europeiske union (EU) og tre land i Det europeiske frihandelsområdet EFTA. Det er Island, Liechtenstein og Norge. Disse tre landene ble en del av EUs indre marked i 1994, da Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) ble iverksatt. Sveits, som er det fjerde medlemslandet i EFTA, har valgt å stå utenfor EØS-avtalen og i stedet forhandle frem bilaterale avtaler med EU på områder hvor landet har nasjonale interesser av dette. Samarbeidet om EUs indre marked baserer seg på at det skal være fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital på tvers av landegrensene, og at de 31 landene avtalen omfatter på visse områder skal koordinere og harmonisere sin nasjonale arbeidslivspolitikk, og følge ett sett av felles regler på arbeidslivsområdet. Målet med dette er å støtte opp under måten det indre markedet fungerer på for de 500 millioner innbyggerne det omfatter. I dette notatet skal vi for det første se nærmere på grunnlaget for EØS-avtalen, hvilke prinsipper den baserer seg på og hvordan den påvirker norsk arbeidsliv. For det andre hva som skiller EØS-avtalen fra andre typer avtaler som regulerer handel og investeringer mellom land eller organisasjoner som EU og EFTA, og da spesielt den bilaterale avtalen Norge inngikk med EUs forløper EF i 1973. For det tredje hva EØS-avtalen betyr for norske arbeidstakere og arbeidsgivere, og hvilke utfordringer den skaper for norsk arbeidsliv. | nb_NO |
