Er sektortilhørighet og kjønn blitt politikkens viktigste skillelinjer?

Abstract

«Den norske modellen er en bro mellom arbeid og kapital for å sikre verdiskaping og velferd.» Slik har leder for fagforeningen Negotia, Monica A. Paulsen, kort og konsist karakterisert det vi kjenner som den norske modellen for samarbeid mellom partene i arbeidslivet.1 Dette samarbeidet mellom «arbeid og kapital for å sikre verdiskaping og velferd» har også vært utgangspunktet for det kompromisset mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk som har dannet basisen for utviklingen av den moderne velferdsstaten. I dette notatet diskuterer jeg om grunnlaget for dette kompromisset vil kunne endre seg frem- over, gitt at kombinasjonen av sektor og kjønn ser ut til å kunne bli en mer markant skillelinje i norsk politikk. Valgundersøkelser og meningsmålinger viser at ansatte i privat sektor er mer til- bøyelige til å stemme på partier på den politiske høyresiden, mens ansatte i offentlig sektor stemmer på partier på venstresiden. Forskjellene forsterkes av at det arbeider langt flere kvinner enn menn i offentlig sektor, og at kvinner oftere enn menn stemmer på partier på venstresiden. Dessuten er organisasjonsgraden blant offentlig ansatte og kvinner ansatt i offentlig sektor høyere enn for privat ansatte og menn i privat og offentlig sektor. Vil kombinasjonen av disse faktorene kunne påvirke den politiske debatten og handlingsrommet for de politiske partiene fremover?