| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om hvordan kunnskap om samisk språk, kultur og litteratur er inkludert eller eksludert i norskfaget på videregående skole. Undersøkelsen kombinerer kvalitative og kvantitative metoder. Analysen tar utgangspunkt i kritisk diskursanalyse, men teorier om habitus og doxa er også sentrale. I tillegg er det brukt teorier om litteratur som et viktig instrument i den nasjonale identitetspolitikken. Jeg har forsøkt å tolke hvilke føringer Utdanningsdirektoratet har lagt i læreplanen når det gjelder det samiske i norskfaget. Videre pekes det på hvilken plass det samiske har i norskbøkene og i den norskfaglige diskursen ved undersøkelser av litterære oppslagsverk og en sakprosaantologi. For å belyse problemstillingen fra et samisk perspektiv har jeg intervjuet to professorer i samisk litteraturvitenskap. Mine funn viser at det er ulik tolkning i forlagene når det gjelder hvilken kunnskap og hvor stor plass kunnskapen om det samiske språket, kulturen og litteraturen skal ha i norskfaget. Tendensen er at det samiske er overfladisk presentert, og det er få litterære tekster i bøkene som kan skape innsikt og empati for den samiske befolkningen. Det finnes noen lyspunkter, og det kan være et tegn på at det er endringer på gang. Funn i intervjuet viser også at kompetanse om samisk språk, kultur og litteratur er lite etterspurt av myndighetene, som har det overordnede ansvaret for å formidle denne kunnskapen. Det kan se ut som forfattere av oppslagsverk om norsk litteraturhistorie har foretatt et skille mellom norske og samiske forfattere på bakgrunn av etnisitet. Det samme gjelder LNU (landlaget for norsklærere) når de har satt sammen sakprosa-antologien. Hovedfunnet er at det samiske har liten plass i norskfaget og den norskfaglige diskursen, og at samene i liten grad har kommet i posisjon til å produsere kunnskapen om seg selv i læreverkene i norsk. | nb_NO |
