| dc.description.abstract | Skjønnlitteraturens rolle i skolen har i den senere tid blitt et mye omdiskutert tema. Forskning viser at med den nye revideringen fra 2013 blir norskfaget sett på som et språk- og kommunikasjonsfag der elevens lese- og skriveferdigheter skal utvikles og deretter testes. Kunnskap og ferdigheter som ikke testes gjennom PISA eller PIRLS blir nedprioritert, noe som påvirker litteraturundervisningen (Aase & Kaspersen, 2012; Fjeldså, 2016). Det argumenteres også for at det har skjedd en svekking av litteraturens og litteraturfagets plass i skolen de siste årene. Dette dreier seg ikke bare om mengden av litteratur som leses, men like mye om hvordan, hvorfor og hva en leser (Røskeland,2014). Dette ønsker jeg å sette søkelyset på i min oppgave, og har derfor valgt følgende problemstilling: Hvordan arbeider norsklærere på ungdomstrinnet med skjønnlitteratur, og hvordan legitimerer de dette? For å finne svar på problemstillingen har jeg fordypet meg i teori om hva skjønnlitteratur er (begreper, teoretikere og historie), hvorfor lærere bør arbeide med skjønnlitteratur (literacy eller nytelse og dannelsesaspektet) og hvordan lærere kan arbeide med skjønnlitteratur (høytlesing, den litterære samtale, forestillingsverdener og efferent og estetisk lesing). Jeg har valgt å benytte meg av en kvalitativ tilnærming til forskningen. Min strategi for innsamling av data har vært gjennom deltakende klasseromsobservasjon og det halvstrukturerte forskningsintervjuet. Jeg har besøkt fire ungdomsskolelærere og sett hvordan de underviser i skjønnlitteratur. Informantene stod helt fritt til å legge opp timen slik de måtte ønske, så lenge det hadde noe med skjønnlitteratur å gjøre. Observasjonene jeg gjorde meg her ble brukt som utgangspunkt for intervjuene som gjennomført i etterkant av timene. Funnene viser at informantene er opptatt av en litterær og estetisk tilnærming til litteraturen, en tilnærming som ivaretar det litterærere i tekstene. Dette kan foregå på flere måter, til eksempel gjennom høytlesning, lesestopp, den litterære samtale, tolkning og analyse og oppgaveskriving. Funnene viser også at et flertall av informantene mine var opptatt av at litteraturen skal bidra til danning og utvikling av tenkende individer, samtidig som de slo et slag for leseglede, leselyst og den gode leseopplevelsen. Men en av informantene utrykte også at målet med litteraturundervisningen måtte være å få elevene gjennom eksamen. Dette funnet vil bli drøftet og diskutert nærmere i oppgaven. Et felles kjennetegn er at alle informantene synes at skjønnlitteraturundervisningen er viktig for å skape dannende og tenkende individer og at den derfor bør ha en sentral rolle i norskfaget.
Men oppgaven har også vist at litteraturundervisningen står ovenfor noen utfordringer. Dette er blant annet knyttet til danningsaspektet i skolen. Funnene viser at litteraturundervisningen bærer preg av et hverdagsspråk, som tar utgangspunkt i elevens erfaringer. Det var sjelden elevene eller informantene tok i bruk et metaspråk eller faglige begreper når de skulle samtale om litteratur. Dette gjør det utfordrende å føre elevene inn i fagets språk og tenkemåte. Oppgaven berører også temaet lese- og skrivestrategier, og viktigheten med å integrere dette i litteraturundervisningen. Funnene viser at bevisstheten omkring dette er varierende hos informantene mine. I tillegg viser datamaterialet at det finnes utfordringer tilknyttet mengden av kompetansemål i norskfaget. Noen av informantene mener det er krevende å legge til rette for dybdeundervisning i arbeidet med litteratur.
Jeg håper masteroppgaven min kan være med på å gi økt innsikt og kunnskap i debatten som foregår omkring skjønnlitteraturundervisningen i skolen, og kanskje den også kan motivere og hjelpe norsklærere i deres arbeid med skjønnlitteratur.
| nb_NO |
