Den arabiske våren. En komparativ analyse av Tunisia og Egypt
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2459009Utgivelsesdato
2016Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Midtøsten og Nord-Afrika representerer den delen av verden som har hatt minst
demokratisk utvikling. Regionen var utelukket fra Samuel P. Huntingtons formulering
av den tredje demokratiseringsbølge, og fenomenet har følgende blitt kjent som ”arabisk
eksepsjonalisme”. I demokratiseringsteorier har man lagt vekt på ulike aspekter som har
forhindret Nord-Afrika og Midtøsten i å demokratiseres. Etter den arabiske våren i 2011
er det hensiktsmessig å ta en ny titt på disse teoriene. Er det mulig at disse teoriene blir
mangelfulle i møte med dagens situasjon? Man ser i dag en veldig ulik utvikling i de
landene som gikk gjennom revolusjonen i 2011, men i både Tunisia og Egypt veltet
man de aldrende presidentene og innledet en demokratisk transisjon. Men fem år etter
revolusjonen ser det ut til at Egypt er på vei inn i et nytt autoritært styresett.
Problemstillingen min er derfor som følger: Hvilke forutsetninger har Tunisia til å være
nærmere en demokratisk utvikling i etterkant av den arabiske våren, i kontrast til Egypt
som virker lenger unna en slik utvikling enn før revolusjonen? En dybdeanalyse kreves for å kunne besvare en problemstilling med et slikt ekstensivt
tema. Tilsynelatende har Egypt og Tunisia veldig mange likheter, men til tross for disse
likhetene kan man også spore noen vesentlige ulikheter og det er disse som kanskje kan
forklare den ulike utviklingen. Jeg har valgt å legge stor vekt på den historiske
fremstillingen, og dermed har jeg også valgt å sammenligne noen sentrale kategorier jeg
mener kan forklare hvorfor landene har beveget seg i to ulike retninger i etterkant av
revolusjonene.De viktigste funnene gjelder drivkreftene i revolusjonen og i overgangsperioden til et
nytt styresett. Jeg argumenterer for at revolusjonens ulike utfall i de to landene langt på
vei kan forklares som en følge av en ulik utvikling i sivilsamfunnet og
arbeiderbevegelsen. Videre kan forskjellen også forklares ved å se på hvordan de
islamistiske partiene, Ennahda og Det muslimske brorskap, har forholdt seg til
demokratiseringsprosessen. På bakgrunn av komparasjonen mener jeg å kunne påstå at
Tunisia har bedre forutsetninger for å konsolidere en demokratisk styreform enn det
Egypt har hatt. Tunisia har i større grad innehatt noen demokratiske grunnstener i
forkant av revolusjonen som har bidratt til denne utviklingen. Samtidig tar det mange år
før man kan si at et stabilt regime er etablert, og Tunisia står i dag fremfor store interne
utfordringer som potensielt kan sette den demokratiske transisjonen i fare.