Den arabiske våren. En komparativ analyse av Tunisia og Egypt

Abstract

Midtøsten og Nord-Afrika representerer den delen av verden som har hatt minst demokratisk utvikling. Regionen var utelukket fra Samuel P. Huntingtons formulering av den tredje demokratiseringsbølge, og fenomenet har følgende blitt kjent som ”arabisk eksepsjonalisme”. I demokratiseringsteorier har man lagt vekt på ulike aspekter som har forhindret Nord-Afrika og Midtøsten i å demokratiseres. Etter den arabiske våren i 2011 er det hensiktsmessig å ta en ny titt på disse teoriene. Er det mulig at disse teoriene blir mangelfulle i møte med dagens situasjon? Man ser i dag en veldig ulik utvikling i de landene som gikk gjennom revolusjonen i 2011, men i både Tunisia og Egypt veltet man de aldrende presidentene og innledet en demokratisk transisjon. Men fem år etter revolusjonen ser det ut til at Egypt er på vei inn i et nytt autoritært styresett. Problemstillingen min er derfor som følger: Hvilke forutsetninger har Tunisia til å være nærmere en demokratisk utvikling i etterkant av den arabiske våren, i kontrast til Egypt som virker lenger unna en slik utvikling enn før revolusjonen? En dybdeanalyse kreves for å kunne besvare en problemstilling med et slikt ekstensivt tema. Tilsynelatende har Egypt og Tunisia veldig mange likheter, men til tross for disse likhetene kan man også spore noen vesentlige ulikheter og det er disse som kanskje kan forklare den ulike utviklingen. Jeg har valgt å legge stor vekt på den historiske fremstillingen, og dermed har jeg også valgt å sammenligne noen sentrale kategorier jeg mener kan forklare hvorfor landene har beveget seg i to ulike retninger i etterkant av revolusjonene.De viktigste funnene gjelder drivkreftene i revolusjonen og i overgangsperioden til et nytt styresett. Jeg argumenterer for at revolusjonens ulike utfall i de to landene langt på vei kan forklares som en følge av en ulik utvikling i sivilsamfunnet og arbeiderbevegelsen. Videre kan forskjellen også forklares ved å se på hvordan de islamistiske partiene, Ennahda og Det muslimske brorskap, har forholdt seg til demokratiseringsprosessen. På bakgrunn av komparasjonen mener jeg å kunne påstå at Tunisia har bedre forutsetninger for å konsolidere en demokratisk styreform enn det Egypt har hatt. Tunisia har i større grad innehatt noen demokratiske grunnstener i forkant av revolusjonen som har bidratt til denne utviklingen. Samtidig tar det mange år før man kan si at et stabilt regime er etablert, og Tunisia står i dag fremfor store interne utfordringer som potensielt kan sette den demokratiske transisjonen i fare.