Transaksjonsprinsippet: regnskapsføring når aktører handler med seg selv

Abstract

Det er bare transaksjoner med et reelt økonomisk innhold som regnskapsmessig skal medføre innregning til virkelig verdi. Vi bygger videre på tidligere arbeider som peker på uklarheter og manglende regulering av grensene for transaksjonsprinsippet. Konsekvensen av dagens status er uensartet praksis og at regnskapsbrukerne kan få et misvisende bilde av et selskaps økonomiske stilling. Et kjernespørsmål som fortsatt til dels er uavklart, er: Når skal en avtale mellom nærstående parter regnskapsmessig kontinuitetsgjennomskjæres basert på at avtalen er uten økonomisk innhold? I denne artikkelen går vi gjennom gjeldende regulering og presenterer deretter noen faktisk gjennomførte transaksjoner hentet fra norsk regnskapspraksis de siste ti årene. Disse transaksjonene viser at juridisk form påvirker regnskapsmessig behandling. Listen for kontinuitetsgjennomskjæring synes å ligge overraskende høyt. IFRS har heller ikke en klar regulering av virksomhetssammenslutninger under felles kontroll, og regnskapsprodusentene er henvist til å benytte veiledningshierarkiet i IAS 8. IASB har et igangværende prosjekt som utreder nærmere regulering av dette området. Videre behandler vi forslaget til lov om regnskapsplikt i NOU 2015:10 og forslaget til regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. Det er etter vår vurdering behov for klargjøring i videre lovforarbeider av standardsetters mandat til regulering på dette området. Dagens særnorske regulering av kontinuitet for fusjon og fisjon bør videreføres i fremtidig regnskapsstandard. Den bør stille opp momenter ved vurderingen av slike avtalers realiteter, være uavhengig av juridisk form, og behovet for pålitelig måling bør vektlegges i større grad.