Dra på : bidrag til en forståelse av frikjørerens og frikjøringsfenomenets meningsdimensjoner

Abstract

Hensikten med denne oppgaven er å gi et bidrag til en forståelse av frikjøringens og frikjørerens meningsdimensjoner. Dette innebærer å beskrive, fortolke og forstå et moderne sosiokulturelt fenomen. Frikjøring er enkelt sagt å kjøre på ski og snowboard utenfor alpinanleggenes preparerte traseer. Aktiviteten innbefatter ikke bare kjøring, men også hopping og triksing i tilrettelagte parker i alpinanleggene, eller i terrenget. Denne formen for frikjøring går under benevnelsen jibbing, og står på mange måter i motsetning til kjøring. Det er likevel mange likhetstrekk mellom disse to ulike aktivitetsformene. Det er mange frikjørere som driver med både kjøring og jibbing, og i en kulturell kontekst er de alle en del av den overordnete frikjøringskulturen. På grunn av slike kryssende interessefelt har jeg ikke villet utelate noen ”grupperinger” av frikjørere i min oppgave. Aktivitet og kultur er sentrale stikkord når det gjelder å forstå frikjøring. Det er en fartsfylt aktivitet som stiller store krav til utøverne, og på samme tid er det et sterkt kulturelt fellesskap blant frikjørere, eller grupper av frikjørere. Jeg har forsøkt å forklare frikjøringens meningsdimensjoner i lys av disse to sentrale stikkordene. På den ene siden har jeg tatt utgangspunkt i aktiviteten, i handlingene, og forsøkt å finne de iboende kvalitetene og de umiddelbare opplevelsene som er en del av frikjørerens ”hverdag”. Forklaringsperspektivet ved denne innfallsvinkelen har vært fenomenologisk, og det innebærer at fenomenologisk filosofi har vært det teoretiske utgangspunktet. Den grunnleggende teorien i denne sammenheng er Jean-Paul Sartres begreper situasjon, prosjekt og faktisitet, hvor disse begrepene har vært grunnlaget for å forklare den situerte egenarten ved frikjøring. Det betyr at i frikjøringens situasjoner velger frikjøreren seg prosjekter for å overskride sin faktisitet. Å være et prosjekterende individ innebærer å handle for å bekrefte sin frihet som menneske i verden. På bakgrunn av handlingene vil frikjøreren konstituere mening i sin livsverden, som er en verden hvor de umiddelbare opplevelsene, slik de fremtrer for oss prerefleksivt, kommer til uttrykk. Umiddelbare opplevelser henspeiler blant annet på skiopplevelse, kroppsopplevelse, mestringsopplevelse og flowopplevelse. Et annet sentralt element er at frikjørerens handlinger er basert på en ekspertkompetanse, som innebærer at improvisasjon er et nøkkelord i denne forbindelse. Frikjøreren handler intuitivt. De sosiokulturelle aspekter ved frikjøring er det andre forklaringsperspektivet. Det viktigste teoretiske perspektivet i denne konteksten har vært Pierre Bourdieus begreper habitus, felt, kulturell kapital og distinksjon. Hans begreper har blitt benyttet for å synliggjøre frikjøring som subkultur, som hører sammen med det moderne og globale fristilte individ. Det enkelte individ kan i større grad enn tidligere velge hvilke sosiale felt hun vil forholde seg til, hvor for eksempel frikjøring som aktivitet og kultur blir helt sentral for å ekspressivt vise hvem hun er. Frikjøringen subkulturelle norm er ”å dra på”, et begrep som jeg har karakterisert som frikjørerens habitus. Når en ”drar på” henviser en til frikjøringskulturens selvforståelse, og en må ”dra på” for å få ”kred”, som er den viktigste kulturelle kapital for frikjørerne. Disse sentrale kulturelle elementene danner distinksjoner til andre sosiale og kulturelle felt. Særegne koder, normer, verdier og symboler knyttes sammen til frikjøringskulturen. Denne formes også av kommersielle interesser, som eksempelvis medier og utstyrsprodusenter. Dette viser at frikjøring utgjør en kulturell pakke som den enkelte tilslutter, og som innebærer at det dannes en kollektiv identitet, et globalt fellesskap, hvor det er frikjørerens handlinger (uttrykt ved ”å dra på”) som er kjernen i fellesskapet, og dets dimensjoner av mening.