| dc.description.abstract | Forekomsten av personer med kjønnsinkongruens har hatt en stor økning i Norge de siste 20 årene. I klassifikasjonssystemet ICD-11 fra 2019 ble kjønnsinkongruens flyttet til seksuell helse, der det tidligere lå innunder psykisk lidelse. Det er likevel en stor andel av de unge som søker behandling som opplever tung mental belastning. Kjønnsinkongruens er et omstridt felt innenfor medisinsk behandling, men hvordan er det innenfor opplæringsinstitusjonene? Denne oppgaven tar derfor for seg: Hvordan har en familie med et barn som bryter med kjønnsnormen opplevd støtte i barnehage og skole?
Hensikten med oppgaven er å øke kunnskapen i barnehage og skole når det gjelder å lette på hverdagen for barn og unge som opplever å være et annet kjønn enn det som var fysisk tildelt ved fødsel. Øke kunnskap og kompetanse, så vi ikke har så stramme kjønnsbokser eller idealer de føler de må passe inn i, samt senke forventninger som er knyttet til kjønn, og ha søkelys på individet.
Metoden som er anvendt i denne oppgaven er en casestudie av en familie der jeg har samlet inn empiri ved hjelp av semistrukturert intervju. Intervjuene er deretter drøftet i lys av relevant teori. Rammeplan, læreplan og barnekonvensjonen er benyttet for å få et overblikk over hva de skriver om kjønn og mangfold. Intervjuguiden har utgangspunkt i en sosialkonstruktivistisk tankegang, der språk og kommunikasjon er tillagt stor vekt. Spørsmål som går på barnets opplevelse av dette og hva som har blitt sagt og gjort og hvordan dette har blitt opplevd av intervjupersonene er helt sentralt her.
Det som er viktig å skrive frem etter mange leste historier fra barn og unge som har opplevd kjønnsinkongruens, er at historien gjentagende handler om at de ikke finner sin plass. Slik jeg ser det kan vi som pedagoger være mer nysgjerrige på hvorfor det er tilfellet og heller hjelpe de ut fra der de står. | |
