| dc.description.abstract | I 1997 ble det innført 10-årig skolegang i Norge, og seksåringene skulle inn i skolen. Formålet den gang var å bruke det beste fra barnehagen og det beste fra skolen i overgangen for seksåringene. Etter hvert opplevde man et større læringstrykk også for 1. klassingene, spesielt med Kunnskapsløftet 2006. I Kunnskapsløftet 2020 har lek fått en mer sentral rolle, og debatten nå om dagen går på mer læringsbasert lek. I generell kommentar nr. 17 (Komiteen for barns rettigheter, 2013) til artikkel 31 i Barnekonvensjonen er det derimot den frie leken som påpekes at barn har rett på, og som man nå er bekymret for at er i ferd med å forsvinne.
I denne studien har vi benyttet en fenomenologisk tilnærming når vi har forsket sammen med et utvalg 1. klassinger fra to skoler. Vi har benyttet en mosaikk tilnærming som metode, og problemstilling for studien er: Hvordan opplever et utvalg førsteklassinger lek i 1. klasse?
Våre funn viser mellom annet at når lærer legger til rette for lek på stasjoner så opplever ikke 1. klassingene dette som lek. Vi fant også at vårt utvalg av 1. klassinger ønsker seg mer tid til fri lek på skolen, og at de trives best i de fysiske omgivelsene i skolen som ligner mest på barnehage. Vi fant også at det var viktig for vårt utvalg av 1. klassinger å ha venner fra barnehagen på skolen og at dette bidro til inkludering i fellesskapet.
Avslutningsvis i studien etterlyser vi mer forskning på lek i skolen og hvordan dette bidrar til inkludering, slik Opplæringsloven §12-1 nå understreker. Den videre forskning bør også i større grad benytte seg av barn som informanter. Barna er primærkildene når det kommer til å uttrykke egne erfaringer og opplevelser av lek. Lek er et universelt språk som barn forstår og som bidrar til en følelse av tilhørighet, vennskap og sosial tilknytning. Derfor vektlegges også barns rett til lek så sterkt i Barnekonvensjonens artikkel 31. | |
