| dc.description.abstract | Bolig er, sammen med arbeid, kanskje den viktigste arenaen for personlig trygghet og stabilitet for innbyggerne i samfunnet vårt (Ulfrstad, 2011). Om den som er bosatt i denne boligen kan ta nok personlig eierskap i boligen til å kalle den sitt hjem, er dette – kombinert med inntektssikrende og meningsgivende arbeid (Eldring & Ørjasæter, 2022) – en grunnpilar for et samfunnsmedlems trygghet, mestring og inkludering. Derfor er det å hjelpe noen med å sikre en stabil og trygg bosituasjon et svært effektivt tiltak for å forbedre denne personens livskvalitet.
Denne oppgaven vil undersøke, innenfor rammene av dagens statlige boligpolitikk, hvordan kommuner bedre kan regulere det private leiemarkedet ved bruk av tilgjengelige ressurser. Nærmere spesifisert hvilke muligheter som finnes for å fange opp og ta tak i fysiske mangler ved leieboliger. Grunnen til å forfølge denne retningen er at å bo i en sliten, skadet og potensiell farlig bolig – der man ikke selv har makt over å kunne utbedre dette, og av ulike grunner ikke kan påvirke utleier til å sikre at disse utbedringene blir gjennomført – kan være en kilde til forverring av, eller utvikling av nye sammensatte levekårsutfordringer og redusert livskvalitet. I mine undersøkelser har jeg funnet at alvorlige fysiske mangler ved private leieboliger kan forekomme oftere enn mange vil kunne anta, og oppgaven utforsker muligheten for å regulere dette.
Oppgaven er en implementeringsstudie, og benytter seg av regulerings- og organisasjonsteori for å argumentere for at kommunale helsetjenester, som utfører hjemmebesøk, kan fange opp og rapportere inn mistanker om brudd på bygningslovgivning i leieboliger. Dette legitimerer plan- og bygningslovens bestemmelser om tilsyn i eksisterende byggverk, der utleier kan holdes ansvarlig for å ikke holde boligen vedlike. | |
