| dc.description.abstract | Denne masterstudien har undersøkt hvilke erfaringer pedagogiske ledere har med tilhørighet for de yngste barna i barnehagen, knyttet til barn med behov for særskilt tilrettelegging, der hvor barna har vedtak knyttet til § 31 eller §37 i barnehageloven (2005). Problemstillingen i denne masteroppgaven er Hvilke erfaringer har pedagogiske ledere i barnehagen med å skape tilhørighet for barn i alderen 1-3 år, som har behov for særskilt tilrettelegging?
Studien bygger på en kvalitativ tilnærming igjennom semistrukturerte intervjuer med fem pedagogiske ledere som har erfaring med barn i alderen 1-3 år, som har behov for særskilt tilrettelegging. Funnene er analysert med tematisk analyse og resultatene viser at når deltakerne snakker om erfaringer med å skape tilhørighet handler det om felleskap, relasjoner og kommunikasjon. Pedagogene sin erfaringer med de yngste barnas som har behov for særskilt tilrettelegging sin tilhørighet fremtrer som komplisert og mangfoldig, da det er mange faktorer som er med på påvirke barnas muligheter for å oppleve tilhørighet.
Basert på pedagogene sine erfaringer er det å gjøre ting sammen, samt hvordan dette er organisert, viktig med tanke på barnas forutsetninger for deltagelse i felleskapet og opplevelse av tilhørighet. I avgjørelser knyttet til organisering av avdelingen, rutiner og felles aktiviteter, viser det seg at faglig skjønn spiller en sentral rolle i forhold til hvilke valg og prioriteringer pedagogene gjør. I et relasjonelt perspektiv tar pedagogene sin erfaringer utgangspunkt i å skape relasjoner basert på et felles fokus, hvor det felles tredje skaper en opplevelse av å være en del av et «vi». Det å være sammen om en felles opplevelse med et delt engasjement, kan medføre at barna får en forbindelse og en tilknytning til hverandre, som øker muligheten for at man opplever tilhørighet. For de yngste barna som har behov for særskilt tilrettelegging er også ansatte som er nære og på gulvet sammen med barn viktig, for at de skal kunne oppleve deltakelse og være en del av felleskapet. Basert på deltakerne sine erfaringer, er kommunikasjonsstøtte for barn med lite talespråk en essensiell forutsetning for at barna skal kunne oppleve tilhørighet og deltagelse i felleskapet. Med utgangspunkt i erfaringene til deltakerne i studien handlet kommunikasjonsstøtten om å klare å tolke barnets kroppsspråk og signaler riktig. For å gi barn med lite tale språk eller barn med nonverbal kommunikasjon en stemme inn i felleskapet, satte de ansatte ord på barnets behov og ønsker, og fungerte som en «høyttaler» for barnet, ut mot de andre barna på avdelingen | |
