| dc.description.abstract | Denne kvalitative masteroppgaven er gjennomført for å løfte frem potensialet i veiledning mellom spesialpedagog og assisten i skolen, der assistenten jobber med barn som har behov for tett voksenoppfølging. Masteroppgaven søker å sette fokus på veiledningens betydning av assistentens opplevde mestringsfølelse og handlingskompetanse i arbeidshverdagen, og hadde følgende problemstilling: På hvilke måter kan veiledning, mellom spesialpedagog og assistent, bidra til å styrke assistentens handlingskompetanse og egenopplevd mestring i arbeid med barn med behov for tett voksenoppfølging?
De innsamlede dataene baserer seg på semistrukturerte intervjuer med to informanter, en spesialpedagog og en assistent, og observasjon av veiledningen. I forbindelse med dette masterprosjektet ble det satt av tid til veiledningsmøter mellom informantene én gang i uken, med varighet på fire uker. Utvelgelsen av informanter ble foretatt gjennom et pragmatisk utvalg. Masteroppgaven har en hermeneutisk tilnærming, og en stor del av prosessen var å pendle mellom utvalgt teori på den ene siden og innsamlet data på den andre siden, og på bakgrunn av dette kommet frem med tre hovedkategorier: «Samhold og mestring, «Refleksjon og handlingskompetanse» og «Kunnskapsoverføring».
Studien har vist tre ulike måter veiledningen kan bidra til å styrke assistentens handlingskompetanse og egenopplevd mestring. Veiledningen kan bidra til en følelse av samhold mellom kollegaer, til å reflektere over egen handlingskompetanse og veiledningen kan bidra til kunnskapsoverføring i spennet mellom spesialpedagogens kompetanse og assistentens nære relasjon til eleven.
Studien har for få informanter til å være generaliserbar, men den reiser en del interessante spørsmål, slik som hvorfor det ikke er et større fokus på assistentene som yrkesgruppe og betydningen de kan ha for elevenes skolehverdag og utbytte av opplæringen. | |