| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven har undersøkt hvilken tilrettelegging nåværende studenter med dysleksi fikk gjennom bruk av lese- og skriveteknologi (LST) da de var elever i videregående skole og hva de selv mener om tilretteleggingen de fikk. Alle elever i norsk skole har rett til opplæring som er tilpasset deres behov (Opplæringslova, 1998, §1-3). Ifølge Statped (2023a), får elever med dysleksi i den videregående skolen hovedsakelig tilrettelegging gjennom opplæring i og effektiv bruk av kompenserende læringsressurser. Det har derfor vært interessant å undersøke videre hvordan denne tilretteleggingen konkret gjennomføres. Det finnes flere typer kompenserende læringsressurser, men denne undersøkelsen tar for seg lese- og skriveteknologi (LST), som igjen er snevret inn til forskjellige typer programvare som elevene kan bruke på blant annet PC, nettbrett eller smarttelefon.
Undersøkelsen har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan opplever studenter med dysleksi tilretteleggingen de fikk i videregående skole gjennom bruk av lese- og skriveteknologi?
Tre forskningsspørsmål har igjen styrt arbeidet med å besvare denne problemstillingen.
* Hvilken type LST hadde studentene tilgang til og brukte?
* Hvordan ble LST brukt i opplæringen?
* Hva har bruken av LST bidratt til i opplæringen?
Temaet har blitt undersøkt gjennom semistrukturerte, kvalitative intervjuer med 6 studenter i alderen 20 til 22 år som gir et tilbakeblikk på sin opplevelse av tilretteleggingen de fikk på videregående skole. Ingen av studentene gikk, ifølge dem selv, på skoler som var sertifiserte som dysleksivennlige. Undersøkelsen viser at alle informantene hadde noen positive erfaringer knyttet til bruk av programvarer. For de fleste førte bruken til en noe enklere skolehverdag, og noen opplevde litt større grad av mestring og motivasjon, men totalt sett opplevde alle informantene at tilretteleggingen de hadde fått gjennom bruk av programvare på videregående skole var mangelfull. De hadde tilgang til relativt få programvarer, og ingen av informantene hadde fått opplæring i regi av skolen i de programvarene de hadde tilgang til. I tillegg opplevde de fleste informantene det som en belastning at de selv ofte måtte ta ansvar for å få den tilretteleggingen de hadde krav på, og for noen var det knyttet et stigma til bruk av LST og det å ha dysleksi. På grunn av undersøkelsens størrelse, er ikke funnene generaliserbare, men de gir likevel verdifull informasjon til lærere som har elever med dysleksi i sine klasserom, og til skoler som skal organisere tilrettelegging for elever med dysleksi på et mer overordnet nivå. | |
