Synsfeltutfall - er det så farlig da?

Abstract

Bakgrunn: Hjerneslag rammer omlag 12 000 nordmenn årlig. Sykdommen setter både synlige og usynlige spor som blant annet lammelser, talevansker, konsentrasjonsvansker, balanseproblemer, hukommelsesvansker og synsforstyrrelser. Ca. 60 % av alle slagrammede opplever synsforstyrrelser, enten i kombinasjon med andre utfordringer eller alene. Synsforstyrrelser kan føre til nedsatt funksjonsevne på mange områder. Mange må gi opp både jobb og fritidsinteresser, førerkortet inndras og det kan bli umulig å opprettholde det livet de hadde før slaget rammet.

Til tross for dette omtales de ofte som heldige, de som «bare» har fått synsforstyrrelser.

Hensikt: Målet med oppgaven var å belyse hvilke konsekvenser synsforstyrrelser etter slag kan ha for den enkeltes hverdag og opplevelse av livskvalitet.

Metode: Det ble gjennomført kvalitative intervju med 8 slagrammede personer med synsforstyrrelser. Intervjuene ble transkribert i sin helhet og analysert i samsvar med Lundman & Graneheims (2012) kvalitative innholdsanalyse.

Resultater: Det ble i materialet identifisert to subtema: mangelfull helsekompetanse og behov for omstilling, som kunne oppsummeres i et overordnet tema: Synsfeltutfall – en bagatellisert «fare». Det kom fram at det er manglende kunnskap om synsforstyrrelser, både som symptom på hjerneslag og som konsekvens av hjerneslag, hos den som rammes, men også blant helsepersonell og hjelpeapparat. Informasjonen den enkelte fikk, og tilbudet om synsoppfølging, var tilfeldig og lite ensartet. Historiene deltakerne delte vitnet om stor omstillingsevne. Det krevdes for å gjenopprette en meningsfull hverdag etter at livet plutselig ble snudd på hodet etter hjerneslaget. Deltakerne fortalte at jobb og fritidsaktiviteter de hadde da slaget rammet måtte oppgis, og de måtte orientere seg mot en ny hverdag som var ganske annerledes enn den de forlot. At synsutfallet slaget hadde påført dem var usynlig for andre gjorde det vanskelig for omgivelsene å forstå hva utfordringene deres bestod i.

Konklusjon: Å få et synsfeltutfall er «farligere» enn mange tror. Det medfører store omstillinger i livet og disponerer for depressive tanker. Mange hverdagslige aktiviteter blir «farlige». Økt kunnskap om syn og slag hos fagpersoner, økt helsekompetanse hos pasienten og et standardisert program for screening og oppfølging vil bidra til å redusere «faren».

Nøkkelord: hjerneslag – homonym hemianopsi - helsekompetanse – synsfeltutfall - livskvalitet - synsrehabilitering

Background: Stroke affects about 12,000 Norwegians annually. Stroke leaves both visible and invisible traces such as paralysis, speech difficulties, difficulty concentrating, balance problems, memory difficulties and visual impairments (VIs). About 60% of all stroke victims experience VIs either in combination with other problems or alone. VIs lead to reduced quality of life, including giving up both work, social and leisure activities, problems with everyday activities and having their driver's license revoked. It can be impossible to maintain the life they had before, and they have to adapt to a new life. Despite this, stroke survivors are often referred to as lucky, as those who "only" have had impaired vision. Purpose: The aim of the thesis was to shed light on the consequences of visual field loss after stroke from the stroke survivors own perspectives, on the individual's everyday life and experience of quality of life. Method: Qualitative interviews were conducted with 8 stroke patients with visual field loss. The interviews were transcribed in their entirety and analyzed in accordance with Lundman & Graneheim's (2012) qualitative content analysis. Results: Two sub-themes were identified in the material: inadequate health competence and the need for adjustment, which could be summarized in an overarching theme: “Visual field loss –a trivialized “danger”. It was revealed that there is a lack of knowledge about VIs, both as a symptom and consequence of stroke, not only in individuals but also among health personnel and emergency services. The information the individual received, and the offer of vision follow-up, was experienced as random and not very uniform. Even so, the stories the participants shared testified to their great ability to adapt. This was required to restore a meaningful everyday life, after life was suddenly turned upside down after the stroke. The participants said that the work and leisure activities they had before the stroke had to be abandoned, and they had to adjust towards a new everyday life that was quite different from the one they left behind. The fact that the visual loss after stroke was invisible to others, made it difficult for those around them to understand and acknowledge what their challenges consisted of. Conclusion: Having a visual field outcome is more dangerous than many people think. It causes major changes in life and predisposes to depressive thoughts. Many everyday activities become "dangerous". Increased knowledge of vision and stroke in professionals, increased health competence in the patient and a standardized program for screening and follow-up will help reduce the "danger".

Keywords: stroke - hemianopsia - health literacy –visual field loss -quality of life – vision rehabilitation