En samtaleanalytisk studie av fagsamtalen under muntlig eksamen i norsk

Abstract

Avhandlingen utforsker muntlig eksamen som interaksjonell samhandling. Avhandlingen består av tre artikler, som bruker samtaleanalyse til å utforske videoopptak av fagsamtalen under muntlig eksamen. I den første artikkelen undersøker jeg i samarbeid med medforfatterne hva som interaksjonelt kjennetegner fagsamtalen under muntlig eksamen, gjennom å analysere organiseringen av turer og sekvenser, og hva slags handlingsrom fagsamtalen gir elevene til å vise norskfaglig kompetanse i tråd med læreplanens krav om literacy. I den andre artikkelen studerer jeg i samarbeid med medforfatterne hva som skjer når elevene ikke kan svare på eksaminatorenes spørsmål på eksamen, og responderer med påstander om utilstrekkelig kunnskap eller hukommelse («jeg vet ikke/husker ikke») i stedet for et svar. Artikkelen fokuserer på hvordan eksaminatorene følger opp disse elevresponsene, og hva slags konsekvenser de ulike måtene får for den videre samtalen. I den tredje artikkelen undersøker jeg hva som skjer når elevene svarer galt på eksaminatorenes spørsmål på eksamen, altså gir et faglig ukorrekt svar. Artikkelen fokuserer på hvordan eksaminatoren viser, eller ikke viser, at svaret er galt, gjennom ulike måter å følge opp elevsvaret på, og ser på hvilke konsekvenser det får for den videre samtalen. Avhandlingen viser at fagsamtalen har et fast mønster for turtaking, hvor eksaminatoren stiller spørsmål som begrenser elevenes svarmuligheter, og som eksaminatoren igjen følger opp og/eller evaluerer. Det betyr i praksis at det er eksaminatoren som styrer tildelingen av ordet i samtalen, og i kraft av det, også utviklingen av emner basert på hens tolkning av elevens foregående svar. Fagsamtalen er altså i liten grad en dialogisk samtale hvor deltakerne har like rettigheter, noe «samtale»-begrepet i ‘fagsamtale’ potensielt åpner for å aktualisere, men ligner mer på et intervju. Avhandlingen viser også at måten eksaminatorenes handlinger er formulert på, påvirker mulighetene elevene har til å svare i neste tur, og dermed også til å vise kunnskap innenfor det spesifikke emnet som spørsmålet dekker. Dette skaper særlig dilemmaer i situasjoner hvor elevenes potensielle mangel på kunnskap blir vist frem, som når elever ikke kan svare, svarer galt, eller svarer riktig, men ikke «nok». Eksaminatoren må da balansere hensyn fra retningslinjene om å sørge for at elevene får god nok mulighet til å vise mest mulig kunnskap, samtidig som de ikke skal forfølge det elevene ikke kan (Utdanningsdirektoratet, 2019b, s. 3). Eksaminatoren har da valget om å forsøke å få eleven til å selv-korrigere, for å få frem et (bedre) svar, eller å forlate spørsmålet og gå videre i eksamen til et nytt tema/spørsmål. Avhandlingens studier viser at det å forsøke å få frem et bedre svar eller selv-korrigering kan lede til at eleven svarer og korrigerer seg selv, og dermed viser etterspurt kunnskap. Men det kan også lede til at eksaminatoren må stille mange og svært spesifikke oppfølgingsspørsmål. Disse er ofte formulert på måter som gjør at eleven ikke får vist så mye vurderingsverdig kunnskap, men gjør i stedet at deltakerne bruker mye verdifull tid på å få frem ett enkelt svar i stedet for å introdusere et nytt tema eller spørsmål som hen kanskje hadde kunnet svare bedre på. Avhandlingens resultater gir konsekvenser for muntlig eksamen på flere nivå. Siden eksaminatorens handlinger styrer mulighetene eleven har til å svare i neste tur, blir det avgjørende med gode og gjennomtenkte spørsmål. Og når eleven så har problemer med å svare, blir det videre viktig at eksaminatoren gjør gode vurderinger av elevens kunnskapsnivå for å sikre at eleven får vist frem det hen kan, men samtidig uten å forfølge det hen ikke kan. Grunnlaget for vurderingen under muntlig eksamen er kompetansemålene i norskfaget, som blant annet vektlegger dialogiske og utforskende ferdigheter. Men den strenge deltakerorganiseringen gjør at samtalen i større grad minner om et intervju, og det er uklart hvorvidt eksamensformen egentlig får frem elevers muntlige samtalekompetanse. Dette peker mot et behov for spesifisering eller endring av retningslinjene for fagsamtalen under muntlig eksamen, som i større grad bør klargjøre hva slags samtale det er meningen at lærerne skal tilrettelegge for, hvilke kompetanser som skal vurderes, og hvordan samtalen skal gjennomføres.