| dc.description.abstract | I denne avhandlingen undersøker jeg hvordan temaet kulturmøter er presentert og kontekstualisert gjennom kapitler og tekstutvalg i tre læreverk for norskfaget på vg1. Det aktuelle kompetansemålet som danner bakgrunnen for den tematiske inngangen er at elevene skal: «Reflektere over hvordan tekster framstiller møter mellom ulike kulturer» (Kunnskapsdepartementet, 2020, s. 12). Læreverkene Appell, Intertekst og Grip teksten kom i 2020 ut i nye versjoner tilpasset Kunnskapsløftet. Med fornyelsen av læreplanen i norsk for vg1 studieforberedende utdanningsprogram, har kompetansemålet om kulturmøter i litteratur endret formulering fra LK06, og begrepet «kulturkonflikt» er tatt bort. Kompetansemålet gir likevel en klar tematisk inngang i arbeidet med litteratur. Hva slags litteratur som leses i dette arbeidet, påvirkes i stor grad av tekstutvalget i læreverkene. Fra erfaringen som norsklærer er min oppfatning at måten lærebøkene legger opp arbeidet knyttet opp mot det aktuelle kompetansemålet, ofte beveger seg i en tradisjonell og statisk forståelse av norsk kultur. Kulturmøter handler gjerne om møtet mellom den «norske» kulturen og en annen kultur. Perspektiver som understreker skiller mellom majoritet og minoritet, mellom vi og de andre, skaper tendenser som kan påvirke hvordan litteraturundervisningen foregår. Med en verden som har færre grenser, som er preget av migrasjon, mangfold og multikulturelle samfunn, har en mer dynamisk kulturforståelse fått større forfeste. Oppfatningen av hvem som inngår i det nasjonale vi er annerledes i dag enn for 50 år siden. Dette fordrer en utvidelse av hva vi anser som den nasjonale kulturen og hvem vi inkluderer i det norske vi. Her spiller skolen en sentral rolle.
I postkolonial litteraturteori er man opptatt av hvordan kolonialismen etablerte skillelinjer, som har påvirket kunnskapsproduksjon og litteratur. Historien har skapt forestillinger om østlige deler av verden som kulturelt underlegne den vestlige, og grunnlaget for dikotomien vi og de andre.
Sentrale funn i min studie, er at læreverk til en viss grad har beveget seg fra en tradisjonell forestilling om hva som utgjør norsk kultur, i retning av en mer dynamisk kulturforståelse. Likevel fører tekstlige og strukturelle strategier til at skiller mellom majoritetselever og minoritetselever opprettholdes, ut ifra hvem som inkluderes i læreverkets vi.
Gjennom en kritisk lesning av tekster kan vi utfordre disse tradisjonelle forestillingene og åpne opp for nye narrativer, som i større grad gjenspeiler verden slik den er i dag. I denne oppgaven baserer jeg analyser på teorigrunnlaget til representanter for den postkoloniale retningen, som Edward Said, Homi K. Bhabha og Gayatri Chakravorty Spivak. I tillegg trekker jeg inn perspektiver fra bidragsytere innenfor litteraturdidaktikk, med særlig fokus på det flerkulturelle som en ressurs. I oppgaven søker jeg å utfordre begrepet «kulturmøter» som læreplanfestet tematisk innfallsvinkel til litteraturundervisningen, slik det blir behandlet i lærebøkene. Hensikten er å gi innspill til hvordan arbeid med skjønnlitteratur kan foregå med bakgrunn i en dynamisk forståelse av kulturbegrepet, og en oppdatert oppfatning av hvem som utgjør det norske vi. | |
