| dc.description.abstract | Ofte kan det tenkes at evnen til å forstå og uttrykke seg språklig, kan for mange være en selvfølge. For barn med redusert tale kan alternative og supplerende kommunikasjonsformer (ASK), bli benyttet for å lette dette. I denne avhandlingen, vil det være et fokus på hvordan pedagogene tenker om muligheter og eventuelle utfordringer ved jevnaldere som kommunikasjonspartnere i barnehagen. Hovedfokus for denne avhandlingen vil ligge i et sosiokulturelt læringsperspektiv. I dette perspektivet antas det at barn lærer best i samhandling med andre. Grunntanken er at barna som benytter seg av ASK i hverdagen, bør her på lik linje som alle andre gis muligheten til å være del av et fellesskap.
For å kunne besvare dette, har det blitt benyttet en fenomenologisk vitenskaplig tilnærming, der metoden er av kvalitativ art, med gjennomføring av fem dybdeintervjuer med pedagogiske ledere og spesialpedagoger i barnehagen. Ved å benytte et kvalitativt intervju, har dette gitt muligheten som forsker å få en dypere forståelse av hva intervjupersonene selv opplever og erfarer av et gitt fenomen. Før intervjuet ble det utarbeidet en intervjuguide med noen forehåndlagde spørsmål. Spørmålene er flytende uten fast nummerering, dette for at intervjupersonene selv kan få snakke fritt rundt spørsmålene. Det ble videre gjennomført en fenomenologisk med tematisk analyse av det innsamlende datamaterialet. Dette har resultert i fem hovedtemaer; alternativ og supplerende kommunikasjon, språkmiljø, kommunikasjonspartnere, jevnaldere som kommunikasjonspartnere og til slutt, pedagogenes og ansattes holdninger.
Studiets hovedfunn, viser at pedagogene i barnehagene ser på jevnaldre kommunikasjonspartnere, som en fremmende faktor for barn som benytter seg av ASK i barnehagen. Her belyser de mulighetene for å fremme sosial læring og deltakelse blant barna. Ved prosjektets utfordringer, blir det belyst om personalets holdninger. Dette er holdninger som kan fremme, men også hemme et deltagende språkmiljø blant jevnaldre kommunikasjonspartnere. Videre for dette forskningsprosjektet, kan det vise seg at det er varierende ASK- kunnskap blant pedagogene i barnehagen. Studiet belyser at det er spesialpedagogene som sitter inne med den største ASK-kompetansen blant pedagogene. Ved varierende kompetanse, kan dette knyttes opp til ulike utdanningskargrunner pedagogene har. Pedagogene, felles, har ut fra dette, rettet et savn blant manglende ASK- kompetanse i barnehagelærerutdanningen. Ved økt kompetanse i barnehagelærerstudie, kan dette åpne opp til et mer helhetlig arbeid med ASK i barnehagene. | |