| dc.description.abstract | EU har i forbindelse med sin grønne handlingsplan, det grønne giv, utviklet og introdusert et rammeverk for vurdering av grønne økonomiske aktiviteter, kjent som EU-taksonomien. Taksonomien skal gi investorer og foretak i den europeiske unionen klare, vitenskapsbaserte vurderingskriterier for hva som utgjør en klima- og miljømessig bærekraftig økonomisk aktivitet. EUs forhåpning er at dette vil gjøre grønne investeringer mer attraktive og dermed akselerere den grønne omstillingen i unionen og på kontinentet.
Oppgaven undersøker dette fra et reguleringsteoretisk perspektiv. Ved bruk empiri fremskaffet med kvalitativ tekstanalyse analyseres taksonomiens rasjonale, oppbygning og utfordringer for å besvare hvilke reguleringsteoretiske styrker og svakheter reguleringen har. Det er vanskelig å svare definitivt på dette spørsmålet da EU-taksonomien akkurat har tredd inn i sitt første år, men analysen finner potensielle styrker og svakheter ved reguleringen.
Analysen viser at taksonomien bygger på et anerkjent og velbegrunnet rasjonale, samt bruker reguleringsmekanismer og oppbygning i tråd med reguleringsteori. Oppbygningen og taksonomiens plassering i det europeiske reguleringslandskapet medfører visse styrker, men kan også representere reguleringens tydeligste utfordringer. Den inkluderende utvikling- og videreutviklingsprosessen av reguleringen kan også medføre en risiko for taksonomiens fremtidige integritet hvis industriinteresser får fritt spillerom, men denne tilnærmingen kan også sikre en nyansert videreutvikling av taksonomien som bygger på mange ulike interessenters perspektiver. Oppsummert er EU-taksonomien en regulering med tydelige styrker, men også tydelige svakheter. Klimautfordringene representerer et komplisert problem og følgelig finnes det ingen enkel løsning, noe taksonomien heller ikke er.
Taksonomien har et stort potensiale til å bidra i EUs grønne skifte. Det påpekes enkelte svakheter i reguleringens utforming og kompliserte reguleringslandskap, men den har for det meste alle komponenter og forutsetninger for å lykkes i sitt formål. Dette avhenger, til syvende og sist, imidlertid av hvordan den implementeres og anvendes av EU, medlemsstater, investorer, foretak og andre interessenter. Et system er verdiløst om ingen anvender det | |
