Motstand mot mangfold. Den norske skolevegringsdebatten sett fra en karriereveileders perspektiv

Abstract

Som karriereveileder møter jeg rundt 120 elever hvert år som skal søke videregående skole. En liten gruppe elever har møtt så lite på skolen at de har ingen eller få vurderinger av kompetansen og må søkes inn en måned før de andre elevene, med individuell behandling av søknaden (vilbli.no, 2023a). For å sikre kvalitet i karriereveiledningen for denne gruppen, er det viktig at karriereveileder (KV) har kunnskap om hva akkurat disse elevene trenger for å få til å gjøre det de gjerne vil – gå på skolen. KV kan være det sosialfaglige bindeleddet mellom eleven og de andre lærerne.

Den norske debatten om skolevegring i offentligheten knytter vegringsadferd i alt overveiende grad til skolens manglende tilrettelegging for elever som vil, men ikke klarer å møte på skolen. Skolevegring defineres som enkeltelevers manglende, ufrivillige oppmøte i den offentlige enhetsskolen[1]. Ansvaret for oppfølging av ufrivillig skolefravær hviler på enhetsskolens skole-hjemsamarbeid. En rekke forskningsartikler og populærvitenskapelige bøker om skolevegring på norsk konkluderer med at årsaken til og, for den del løsningen på skolevegringsproblematikk, ligger i skolen. Barn med diagnoser er overrepresentert blant skolevegrere på en slik måte at det gir god mening å si at det er interdiskursivitet mellom skolevegringsdiskursen og diagnosediskursen. Et av spørsmålene er om enhetsskolen er rigget for å tilrettelegge godt nok for elever med nevrodivergens og angstlidelser, uten å bryte med opplæringslovens §8-2[2] (Regjeringen, 2017)

Enhver fremstilling av et ‘problem’ er imidlertid preget av ideologier, interesser og maktforhold. Den som presenterer problemet, eller ‘problemet’ har interesse av å presentere det på akkurat denne måten (Bacchi, 2016). Å gi skolen hovedansvaret for utfordringen barn har med å komme dit er, etter min mening, å begrense svaralternativene. Men hvis målet er at skolen slik den er organisert i dag er akkurat slik vi ønsker å ha den i fremtiden, blir det viktig at «skolen» påtar seg problemet. I så fall handler det ikke primært om omsorg for skolevegrere, men omsorg for den politiske idéen «enhetsskolen».

Hvis det derimot er slik at foreldres kompetanse, utdanningsnivå, livsstil eller psykiske helse har innvirkning på barns oppvekst på en slik måte at barn kan utvikle vegringsadferd, ville debatten fort ha kunnet bli moraliserende, stigmatiserende og ubehagelig. Hvis det er det litt ulne ‘skolen’ som har ansvaret for og løsningen på skolevegring, kan vi fortsette å se elever som objekter for skolens tiltak. Antakelsen om at utryggheten oppstår i møte med skolen, og kan løses av skolen, kan i verste fall invitere skolen til å symptombehandle en angst som har opphav – og kanskje løsning i elevens liv.

Å tenke seg et større mangfold av tilnærminger til elevers utdanningsløp, der den enkelte kan bruke tid, begynne senere eller tidligere, vokse fort eller langsomt innenfor et langt romsligere skolesystem enn det vegringsdebattantene forfekter i media, ville være en mer konstruktiv tilnærming til symptomet vegringsadferd. Her har karriereveiledere en viktig rolle i samtale med den enkelte veisøker om identitet, livsmestring og valg.

I sin iver etter å kjempe for egne politiske og ideologiske idealer kan debattantene komme til å bruke ungdommer med vegringsadferd som middel i sin egen politiserte skolefaglige forståelse, og ikke som mål i seg selv.

[1] Enhetsskolen er en pedagogisk idé om at hele befolkningen uavhengig av klasse, kjønn, sosial bakgrunn osv skal delta i et felles utdanningsprogram som inkluderer både praktisk og teoretisk opplæring. Begrepet er brukt siden 1911

[2] [«Dette] betyr at opplæringen må organiseres og tilrettelegges slik at den virker inkluderende overfor alle elever. En konsekvens av dette er at opplæringen, så langt som råd er, skal tilrettelegges slik at behovet for individuell tilpasning blir løst innenfor rammen av opplæring i klassen/basisgruppen» (Utdanningsdirektoratet, 2020a)

As a career guidance counselor, I meet around 120 students each year who are applying for upper secondary school. A small group of students have met so little at school that they have no or few assessments of their competence and must apply a month before the other students, with individual processing of the application (vilbli.no, 2023a). To ensure quality in the career guidance for this group, it is important that the career guidance counselor (KV) has knowledge of what exactly these students need to get them to do what they would like to do - go to school. KV can be the social work link between the student and the other teachers.

The Norwegian debate on school refusal in the public eye links refusal behavior to a predominant extent to the school's lack of accommodation for pupils who want to but are unable to attend school. School refusal is defined as individual pupils' non-attendance in the state school. Responsibility for follow-up of involuntary school absence rests with the unit school's school-home cooperation. A number of research articles and popular science books on school refusal in Norwegian conclude that both cause and solution to the problem of school refusal, lies in the school.

Children with diagnoses are overrepresented among school refusers in such a way that it makes good sense to say that there is interdiscursivity between the school refusal discourse and the diagnosis discourse. One of the questions is whether the state school is equipped to accommodate students with neurodivergence and anxiety disorders well enough, without violating §8-2 of the Education Act (Government, 2017)

However, any representation of a 'problem' is characterized by ideologies, interests, and power relations. Whoever presents the problem, or 'the problem', has an interest in presenting it in exactly this way (Bacchi, 2016). To give the school the main responsibility for the challenge children have in getting there is, in my opinion, to limit the response options. But if the goal is that the school as it is organized today is exactly how we want it to be in the future, it becomes important that the "school" takes on the problem. In that case, it is not primarily about care for school refusers, but care for the political idea of the state school.

If, on the other hand, it is the case that parents' competence, level of education, lifestyle or mental health have an impact on children's upbringing in such a way that children can develop refusal behavior, the debate could quickly become moralizing, stigmatizing, and unpleasant. If it is the slightly woolly 'school' that is responsible for and the solution to school refusal, we can continue to see pupils as objects of the school's measures. The assumption that the insecurity arises in the encounter with the school, and can be solved by the school, can in the worst case invite the school to treat the symptoms of an anxiety that has its origin - and perhaps solution - in the student's life.

Imagining a greater diversity of approaches to pupils' educational careers, where the individual can take time, start later or earlier, grow quickly or slowly within a far more generous school system than what the refusal debaters advocate in the media, would be a more constructive approach to the symptom of refusal behavior. Here, career counselors have an important role in talking with the individual pathfinder about identity, coping with life and choices.

In their eagerness to fight for their own political and ideological ideals, the debaters may come to use young people with refusal behavior as a means in their own politicized understanding of schooling.