| dc.description.abstract | Temaet for denne oppgaven er mangfoldskompetanse i det norske kommunale barnevernet, hvor det er fokus på den etniske og kulturelle dimensjonen av mangfold. For å besvare problemstillingen «Hvordan arbeides det med mangfoldskompetanse i norsk barnevernet?», er det gjennomført en kvalitativ intervjustudie med ansatte som jobber i det kommunale barnevernet, representert fra tre ulike kommuner på Østlandet. Kommunene har varierende størrelser, samt ulikt omfang av etniske minoriteters representasjon i befolkningen. De tre kommunene i studien er en stor kommune, en liten bykomunne, og en storby-kommune. For å spisse oppgaven ytterligere er det i tillegg etablert fire underproblemstillinger, og i det følgende kommer et sammendrag av hovedfunn.
«Hvordan tolker ansatte i det kommunale barnevernet begrepene mangfold og mangfoldskompetanse?».
Gjennom ulike teoretiske perspektiver på mangfold, er det ulike forklaringer på hvordan organisasjoner kan se på mangfold som en nytte. Når samfunnet er i stadig endring og blir mer og mer mangfoldig, anses det som et ideal for organisasjoner å møte mangfoldet. For å se på hvordan det kommunale barnevernet tar til seg de forventningene som springer ut fra samfunnsendringene benyttes translasjonsteori for å belyse at det kreves et fortolkningsarbeid for å oversette ideen som mangfoldskompetanse kan anses som, om til implementert praksis. Informantenes tolkninger av begreper om mangfold og mangfoldskompetanse viser at selv med tilsynelatende likheter, er det forskjell i hvordan begrepets betydning kommer til syne i praksis. I stor grad benyttes begrepet kultursensitivitet når informantene snakker om mangfold i etnisk og kulturell sammenheng, hvor de to minste kommunene har- og fortsatt benytter seg av arbeid som reflekterer dette begrepet. I storby-kommunen, derimot, var det ikke fokus på arbeid med kultursensitivitet som sådan, men mer fokus på at grupper av ansatte deltok på kurs for å tilegne seg kunnskap innenfor ulike temaer. Det kan antas at mengdetrening blant ansatte i storby-kommunen gjør at mangfoldskompetanse er et allerede etablert kunnskapsgrunnlag, da de har et betydelig større omfang av etniske minoriteter. En viktig presisjon er likevel at det i de to minste kommunene var 2 og 3 informanter, mens det i storby-kommunen bare var 2, hvor den ene informanten jobber i etat og derfor ikke kunne si mye om hvordan det konkrete arbeidet ute i kommunen var i praksis. På bakgrunn av lav representasjon fra storby-kommunen vil funnene som er gjort i stor grad være både kontor- og personspesifikke.
«Hvilke praksiser er utviklet for å jobbe med mangfoldskompetanse i det kommunale barnevernet?»
Selv om det finnes videreutdanninger og opplæringstilbud for ansatte i det kommunale barnevernet, oppleves rammeverket for hvordan det kommunale barnevernet skal jobbe med mangfoldige familie- og barnegrupper som noe fragmentert. Samtidig er det utydelig om det finnes en definert betydning av hva mangfoldskompetanse er for barnevernet, og hvilke krav det er for at de ansatte i det kommunale barnevernet skal ha denne kompetansen. Funn i studien viser at dette kommer til syne når det gjelder kommunenes praksis på områder hvor etniske minoriteter er involvert. Kulturtolker ble benyttet i de to minste kommunene, og at dette burde standardiseres kommer som ønske fra flere av informantene. Det er interessant å se at standardisering av kulturtolker, for å øke kvaliteten i tjenesten også er en anbefaling i offentlige dokumenter. Dette kan tolkes som at det kommunale barnevernets arbeid med etniske minoriteter går i retning av å bli mer standardisert. Fra et translasjonsteoretisk perspektiv kreves det mye arbeid og kompetanse for å fortolke og implementere nye organisasjonsoppskrifter. Man kan anta at ulike fortolkninger fører til ulik praksis, som igjen kan bidra til varierende kvalitet i de tjenestene som det kommunale barnevernet skal tilby. Mangel av tilrettelegging av arbeidet fra sentralt hold kan derfor anses som bekymringsverdig. Sett fra en annen side, muliggjør desentraliseringen for tilpasning av strategier til lokale forhold. Et annet interessant funn som ser ut til å bygge opp under antagelsen om at det mangler et rammeverk for mangfoldsarbeidet til det kommunale barnevernet, er hvordan informantene har en varierende erfaring med prosedyrer fra fosterhjemstjenesten (Bufetat). Her er det på den ene siden noen som er veldig fornøyde, mens andre opplever at det er veldig person- og kontoravhengig.
«Hvordan erfares arbeidet med rekruttering av fosterhjem for en mangfoldig barnegruppe?»
Det mangler fosterhjem for barn med annen etnisk og kulturell bakgrunn, og disse barna havner ofte opp med fosterhjem som ikke deler deres bakgrunn. Som regel er dette kun mulig hvis barnevernet finner fosterhjem i barnas familie eller nære nettverk. At det skal tas hensyn til barnas religion og kultur er en av årsakene til at det anses som viktig å kunne tilby fosterhjem av varierende etnisiteter. Alle informantene var kjent med denne problematikken, og dette var en av grunnene til at alle også var positive til at de først skal forsøke å finne fosterhjem i barnets familie eller nettverk, noe de ofte også lykkes med. Samarbeidet med fosterhjem som er i barnets familie kan likevel til tider oppleves som problematisk ifølge informantene, noe som forklares med at fosterhjemmet må påta seg en ny rolle enn de til vanlig har for barnet, men også fordi ulike kulturelle utrykk når det gjelder oppdragelse kan oppleves krevende. Denne problemstillingen kan tenke seg å være lettere å håndtere hvis det kommunale barnevernet har ansatte med god mangfoldskompetanse.
Det kommer fram at det er flere som ønsker å bli fosterforeldre, men at lovverket står i veien. Under innhenting av dokumentasjon er det vanskelig å se hva som er lovpålagt og hva som «burde» eller «bør» for å godkjennes som fosterhjem. Språk er en av kravene som ofte gjør det vanskelig for etniske minoriteter å godkjennes. Dette mener noen av de ansatte i det kommunale barnevernet at burde løses ved å gi språkopplæring. En slik løsning kan tolkes som et bidrag til at det etableres flere fosterhjem, samt være med på å spre kunnskap om barnevernet i minoritetsmiljøer som ofte er preget av mistillit. I tillegg til språk, har boforholdene noe å si, hvor det som hovedregel er slik at barnet skal ha et eget rom i fosterhjemmet. Oppsummert kan man si at økt mangfoldskompetanse i flere nivåer av organisasjonen anses som å kunne bidra til at dette blir vurdert ut fra barnets etniske og kulturelle bakgrunn.
«Hvordan oppleves arbeidet med rekruttering av en ansattstab som er mangfoldig?»
En måte å skaffe mangfoldskompetanse på, er å rekruttere ansatte med annen etnisk bakgrunn. Det er derfor interessant å se hvilke tanker informantene har når det gjaldt rekruttering av ansatte med etnisk minoritetsbakgrunn i det kommunale barnevernet. Det anses blant informantene som utelukkende positivt, fordi det vil kunne bidra til å skape legitimitet, tillit og bredere kompetanse inn i arbeidet. En av kommunene har et større omfang av etniske minoritetsansatte, mens det hos de resterende to kommunene er liten representasjon. At det er få minoritetsansatte i det kommunale barnevernet begrunnes med at det er for stor konkurranse når det kommer til kompetanse. Det er likevel funn i studien som tyder på at det også kan begrunnes med at det er fåtall av søkere fra denne gruppen generelt. Det er tydelig at kommunene jobber godt for å oppnå kompetanse på mangfold, men det kan likevel se ut til at det det ikke jobbes like hardt for å nå ut til minoritetsgrupper som kan rekrutteres inn i tjenesten. Kompetansen som rekruttering av mangfold potensielt kan bidra med, kan dermed tolkes som noe mindre viktig. | |
