| dc.description.abstract | Etter å ha jobbet i skolen ved siden av lærerstudiet, ble jeg bevisst på omfanget av elever med dysleksi. Jeg ble derfor nysgjerrig på hvordan man kan tilrettelegge for denne elevgruppen, og hvilken kompetanse lærere har på feltet. Problemstilling i min masteroppgave ble derfor: Hvilke kunnskaper, erfaringer og praksiser har lærere på mellomtrinnet mht. dysleksi og undervisning rettet mot denne gruppen elever?
For å finne svar på problemstillingen min har jeg benyttet meg av kvalitativ metode, i form av semistrukturelle dybdeintervju. Gjennom intervjuene har jeg blitt kjent med deres erfaringer, hvordan de tilrettelegger for denne elevgruppen og hvilken kompetanse de besitter.
Alle informantene i undersøkelsen viser til at elevenes undervisning blir tilpasset ved hjelp av datamaskin og programvaren Lingdys, som er spesifikt laget for å kompensere for feilene dyslektikere vanligvis gjør. Til tross for at de opplever dette som et verdifullt hjelpemiddel, oppgir hele tre av de fire informantene at de har lite kunnskap om hvordan programvaren fungerer. Dette gjør det utfordrende å følge opp elevene.
I undersøkelsen kommer det frem at lærerne opplever motivasjonen for skolearbeidet hos mange dysleksielever som noe lavere enn hos klassekameratene, og at det i flere tilfeller har vært utfordrende å få elevene til å benytte seg av hjelpemiddelet. Oppgaven har derfor tatt for seg hvordan samarbeidet med hjemmet og små delmål, som gjør det mulig å se progresjon, kan være en viktig faktor for å stimulere til motivasjon hos elevene.
I undersøkelsen kommer det frem at lærerne er motivert for å lære, og ønsker å legge til rette for elevene sine. Lærerne opplever dog at de i stor grad må tilegne seg denne kunnskapen på egenhånd. Det kommer også frem at lærerne med lang fartstid i skolen, vurderer sin egen kompetanse på feltet som høyere enn det de nyutdannede gjør. Alle informantene etterlyser mer kunnskap om tematikken i lærerutdanningen, noe som også støttes opp av andre masteravhandlinger. | |