| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven retter seg mot læreres kunnskaper, erfaringer og tanker om å fange opp elever med dysleksi, og problemstillingen lyder slik: «Hvordan opplever fire grunnskolelærere at de mestrer å oppdage elever som kan ha dysleksi?». For å besvare dette, utarbeidet jeg tre forskningsspørsmål: 1) Hvilke kunnskaper har lærerne om dysleksi? 2) Hvilke forutsetninger opplevde de nyutdannete lærerne de hadde til å identifisere elever i risiko for å ha dysleksi? 3) Hvordan mener lærere at arbeidet med å oppdage dysleksi kan forbedres?
Dysleksi Norge (2021) avdekket i sin rapport at 49% av de som har dysleksi først fikk denne diagnosen på ungdomsskolen eller senere. I denne sammenheng er det relevant å peke på undersøkelser som viser at barn som blir tidlig diagnostisert med dysleksi, i 1.-2.klasse, har 82% sjanse for å ta igjen sine medelever (Keeny og Keeny, 1968). Det er også undersøkelser som konkluderer med at allmennlærer-grunnutdanningen sitt fokus på spesialundervisning var «[…] så lite som mogleg, men forsvarleg» (Haug, 2000, s .201). Gwernan-Jones & Burden (2010) kommer med påstanden om at en forutsetning for å oppdage elever med lærevansker bygger på læreres kunnskap og holdning til nevnt vanske.
For å undersøke dette nærmere har jeg tatt utgangspunkt i en kvalitativ studie, med semistrukturert intervju. Her intervjuet jeg fire lærere om deres opplevelse i møte med elever som har, eller som kan ha, dysleksi. Informantene hadde jobbet som lærere i grunnskolen mellom 0-5 år. Funnene fra studien er ikke generaliserbare grunnet studiens omfang, men likevel gir disse et viktig innblikk i hvordan de fire informantene opplevde møtet med arbeidslivet i skolen og hva de hadde ønsket grunnutdanningen deres hadde forberedt dem på vedrørende elever med dysleksi.
Kort oppsummert, viste resultatene fra denne undersøkelsen at informantene hadde en opplevelse av lærerutdanningen som lite praksisnær, og møtet med arbeidslivet ble derfor beskrevet som overveldende med en bratt læringskurve første år i arbeid. Alle informantene hadde nemlig hatt minimalt om dysleksi under lærerutdannelsene deres. Derimot viste det seg at arbeidsplassene til informantene hadde en del fokus på dysleksi og kjennetegn på dette, og dette ble opplevd som en støtte for informantene. Dette innebar utvikling av leseplan, kurs i skriveverktøy som elever med dysleksi benytter og samarbeid på Teams rundt tematikken. Nesten alle informantene ga allikevel inntrykk av de gjerne skulle hatt et større fokus på dysleksi på sin arbeidsplass, og da spesielt rundt hvordan man oppdager elever med dysleksi.
Konklusjon: Funnene i denne undersøkelsen viser at informantene ikke opplevde at de var i stand til å identifisere elever med dysleksi som nyutdannede. Årsaken til dette var et manglende fokus på dysleksi under lærerutdanningen deres. Nesten alle informantene hadde dog inntrykk av at de var i stand til å identifisere elever med dysleksi på nåværende tidspunkt, men at deres kunnskap om dysleksi var et produkt av arbeidserfaring, selvstudium, samarbeid og videreutdannelse. | |
