Velferdsstatlig universalisme – en saga blott?

Abstract

De siste årene har flere antydet at dyp velferdsstatsendring undergraver den norske tradisjonen for universalisme (Hatland, 2011; Stamsø, 2017; Vike et al., 2016). Det kan virke gåtefullt at et slikt virkelighetsbilde tegnes nå. Den norske velferdsmodellen er fortsatt svært populær, og universalisme fremstilles som forklaring på høyt skattede samfunnsforhold (se bl.a. Briseid, 2019). Når et politisk vedtatt prinsipp står så sterkt i en befolkning, hvorfor svekkes det allikevel i praksis? Hva kjennetegner mønstrene for, og drivkreftene bak, universalismens tilbaketog? Dette er spørsmålene kapittelet behandler. Utgangspunktet er funn fra et etnografisk forskningsprosjekt om det kommunale psykisk helsefeltets møte med eldre (Briseid, 2017). Offisielt er dette feltets tjenester universelle. Samtidig rapporterer forskningslitteraturen (Abelsen et al., 2014, s. 72; Brofoss et al., 2009; Kjølseth,2006, s. 11; Norsk psykiatrisk forening, 2010, s. 6) om systematiske brudd på kriterier for universalisme her.Misforholdetmellomoffisielle forpliktelser og praksis gjør feltet interessant for en analyse av universalismens bevegelser. Feltet er interessant også fordi det har lav status og omfatter bruker-/pasientgrupper som verken er sterkt organisert eller kjent for å stå på barrikadene for egne interesser. Samlet kan slike forhold medføre at systematiske brudd på samfunnsidealer som ellers står sterkt blant folk (som universalisme gjør i Norge), kan få gå upåaktet hen her på en annen måte enn på andre velferdsstatsfelt (preget av høyere status og mer selvhevdende og velorganiserte bruker- og pasientgrupper). Å analysere nettopp eldres posisjon innenfor det kommunale psykisk helsefeltet kan derfor øke forståelsen av drivkreftene bak og mønsteret for generelle velferdsstatlige endringsprosesser som foreløpig er i en tidlig fase, men som innebærer svekkelse av universalismens posisjon. Om den nasjonale ledelsen vil påvirke en slik utvikling i en eller annen retning, er det viktig å forstå tidlig hva som skjer. Dette er kapittelets struktur: Først beskrives tre trekk ved det aktuelle helsefeltet. Dernest redegjøres det for hvorfor hvert trekk innebærer brudd på universalisme. Så lanseres en teoretisk forståelsesramme for analyse av hvordan bruddene skapes. Her vektlegges velferdsstatens kapasitetsproblem, skandinavisk lokalautonomi samt tro, tillit og trosendring. Bruddene på universalisme forstås som uttrykk for endring. Den teoretiske forståelsesrammen er valgt fordi den muliggjør analyse av drivkreftene bak og mønstrene for samfunnsendring der en befolkning forlater en populær trosforestilling. Neste del presenterer empiri om behandlingen av eldre på psykisk helsefeltet, og diskuterer/fortolker denne i lys av den teoretiske forståelsesrammen.