Kan folkehelsearbeidet bidra til enstyrking av velferdsstaten?

Abstract

Samfunnet bruker store ressurser på å behandle sykdommer for at folk skal kunne leve gode liv, og vi oppfordres til å forebygge sykdommer gjennom bl.a. å spise sunt og holde oss fysisk aktive. Likevel vet vi at de grunnleggende faktorene som skaper helse, stort sett finnes utenfor helsevesenet og at de er utenfor enkeltindividets kontroll (WHO, 2008). I internasjonal sammenheng er folkehelsen i Norge god, og det er bred enighet om at dette har sammenheng med at vi i Norge har klart å skape gode levekår og små forskjeller mellom fattige og rike (se kapittel 2, Reiersen og Torp). En viktig faktor for å klare dette har vært en stor og velutviklet velferdsstat med universelle støtteordninger, dvs. støtteordninger for alle innbyggere. Norge har som ett av svært få land i verden fått en egen lovgivning om folkehelsearbeid og hvordan dette arbeidet skal organiseres og drives (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012). I dette kapittelet ønsker vi først å skissere hvordan folkehelsearbeidet i Norge har utviklet seg, og hvordan det er knyttet til utvikling og endring av velferdsstaten. Basert på denne gjennomgangen og på resultater fra egen forskning om iverksetting av folkehelselovgivningen stiller vi spørsmål om folkehelsearbeid kan være med på å styrke framtidens velferdsstat, og hvilke betingelser som må være til stede for at dette skal skje.