| dc.description.abstract | Bakgrunn: I Norge rammes ca. 12000 personer av hjerneslag hvert år, og over 65 % opplever synsutfordringer, som i stor grad kan påvirke livskvaliteten og daglige gjøremål. Synsproblemer har tradisjonelt fått lite oppmerksomhet i slagbehandlingen, og kunnskapsmangel, mangel på nasjonale prosedyrer og et strukturert kartleggingsverktøy kan være mulige årsaker til dette. Det er politisk bestemt at slagrammede skal få utredet synet, og tilbys synsrehabilitering ved behov. Tidlig og strukturert synskartlegging kan bidra til å avdekke utfordringer som vil ha stor innvirkning på pasientens hverdagsliv, livskvalitet og videre rehabiliteringsbehov. At flere slagrammede får avdekket og rehabilitert sine synsproblemer, vil være samfunnsmessig bærekraftig.
Formål: Å beskrive dagens praksis for synsutredning etter hjerneslag med mål om å bidra med kunnskap som kan fremme en felles struktur for synsutredning ved norske slagenheter. I tillegg undersøke om det er ulikheter i praksis mellom slagenheter i sykehus med og uten øyeavdeling.
Metode: Deskriptiv tverrsnittstudie med digital spørreundersøkelse til fagpersoner ved norske slagenheter. 42 svar ble mottatt, seks ekskludert og 36 sykehus inkludert. Utvalget ble delt i to; slagenheter i sykehus med øyeavdeling (n=18) og slagenheter i sykehus uten øyeavdeling (n=18). Spørreskjemaet var anonymt og bestod av 28 obligatoriske spørsmål med oppfølgingsspørsmål. Spørsmålene omhandlet demografi, organisering av utredning og oppfølging av synsproblemer, kompetanse og dokumentasjon. Det var predefinerte svaralternativer og mulighet for fritekstsvar. Det ble gjort en enkel innholdsanalyse av fritekstsvarene.
Resultat: Studien avdekket at ved to slagenheter kartlegges ikke synsfunksjon spesifikt, mens hos 18 slagenheter gjennomføres synskartlegging hos alle innlagte med hjerneslag, mens 20 slagenheter gjennomfører synskartlegging kun dersom det mistenkes synsproblem. Fire slagenheter oppga begge deler. Hos 20 slagenheter var fler enn to profesjoner involvert i synskartleggingen, dette var vanligere hos slagenhetene med øyeavdeling. Blant respondentene manglet 69% formell synskompetanse. Slagenhetene med øyeavdeling undervurderte forekomsten av synsproblemer etter hjerneslag og hadde signifikant dårligere kunnskap enn slagenhetene uten øyeavdeling (p=.049). Mange rapporterte øyelegens dokumentasjon som vanskelig å forstå. Få slagenheter benyttet systematisk kartleggingsskjema, og ofte avdekkes synsfunksjon i forbindelse med andre undersøkelser i slagenheten. Nesten alle slagenhetene henviste pasienter med behov for rehabilitering videre. Kompensatorisk trening ved synsfeltutfall tilbys hos 24 slagenheter. Restituerende og substitusjonstiltak tilbys hos 21 slagenheter. Ved 7 slagenheter igangsettes ingen rehabiliteringstiltak. Respondentene oppga at det er litt over middels vanskelig (gjennomsnitt 3.9, SD=1.1) å dokumentere synskartleggingen grunnet manglende egnet språk/terminologi.
Konklusjon: Studien viste at det gjøres mye bra synskartlegging i norske slagenheter, men det ble avdekket ustrukturert organisering og uklare rutiner på synskartleggingen. Studien har også avdekket ulikheter i helsetilbudet mellom utvalgene. Resultatene viste også at helsepersonellet i slagenhetene savner et bedre tilbud for pasientene etter utskrivelse fra akuttfasen. Det ble avdekket ulikt kunnskapsnivå om synsproblemer og lav andel med formell synsspesialisert kompetanse. Studien viste at det finnes kunnskap og kompetanse om synsutfordringer i slagenhetene, men at det likevel er behov for mer kunnskap rundt synsutfordringer som kan oppstå, samt øke kompetansen på fagterminologi som kan bidra til mer strukturert og forståelig dokumentasjon av synskartleggingen. Dersom alle slagenhetene følger en felles prosedyre for synskartlegging og benytter strukturerte kartleggingsverktøy, vil det ha positiv effekt mot å minske ulikheter i helsetilbudet og samtidig det vil være mer bærekraftig og har positiv effekt på pasientens rehabiliteringsprosess og livskvalitet. | |