| dc.description.abstract | Barn og unges sosiale påvirkning av sosiale medier.
Det økte medieforbruket de siste årene peker på at samfunnet trekkes mot noe vi kan omtale som en digital revolusjon. Barn og unge omfavner de nye mediene som blir raskt innlært og tatt i bruk (Bakken, 2019). Undersøkelser viser at omlag 90% av barn i alderen 9-18 år er på sosiale medier (Medietilsynet,2020). Sosiale medier har blitt en stor del av barn og unges liv, der vennskap og sosiale relasjoner står sentralt. Det digitale livet skaper nye former for inklusjon og eksklusjon og har stor påvirkning for hvordan barna har det på skolen.
På bakgrunn av oppgavens problemstilling er det gjennomført en kvalitativ forsking hvor jeg har undersøkt hvordan sosiale medier påvirker barn og unges liv på skolen. For å samle inn data ble det foretatt fem intervjuer av barn i alderen 12-14 år. Dette ga muligheter til å få et innblikk i deres tanker, forståelse og opplevelser rundt temaet. Funnene blir sett i lyset av lærers rolle som klasseleder der det er fokus på emosjonell støtte og dannelse av et «gyldig vi». Videre undersøkes det om hvorvidt klasseledelse kan bidra til å regulere de sosiale påvirkningene på skolen som sosiale medier medfører. Oppgaven har på bakgrunn av dette følgende problemstilling og tilhørende forskningsspørsmål:
Problemstilling:
«På hvilken måte påvirker barn og unges bruk av sosiale medier deres sosiale relasjoner på skolen, og hvordan kan klasseledelse bidra til å regulere den sosiale påvirkningen?»
Forskningsspørsmål:
1) Hvordan påvirker barnas digitale liv det sosiale livet på skolen?
2) På hvilken kan læreren ha en støttende rolle når det kommer til hvordan sosiale medier påvirker elevene sosialt på skolen?
I det teoretiske rammeverket hevdes det at klasseledelse på mange måter handler om å forstå klassen som et sosialt system hvor det skapes et klassefellesskap der elevene føler tilhørighet, samhold og trygghet (Stray & Wittek, 2016; Utdanningsdirektoratet,2017, b; Eriksen & Lyng, 2015). I arbeidet med et «gyldig vi» skapes det en sosial forsoning der den sosiale dynamikken blir mer entydig. Målet er at klassen som et fellesskap oppretter en klasseidentitet med egne normer og regler som fremmer inklusjon, lojalitet og gjensidig respekt. Det dannes i fellesskapet en enighet om ta vare på hverandre og nulltoleranse krenkende atferd. Elevene kan på den måten tilegne seg gode holdninger som vil spre seg i klassefellesskapet (Eriksen & Lyng, 2015). Å utøve emosjonell støtte og interesse for eleven er en sentral del i rollen som klasseleder og er grunnsteinen for å oppnå en god og trygg relasjon (Stray & Wittek, 2016; Manger, Lillejord, Nordahl & Helland, 2017; Eriksen & Lyng, 2015; Utdanningsdirektoratet, 2021). En god lærer-elev relasjon er viktig for at elevene skal åpne seg og fortelle om vanskelige situasjoner og tørre og be om hjelp. I forbindelse med utrygge og dårlige opplevelser på sosiale medier, er det avgjørende at barna har trygge voksne rundt seg som støtter og veileder. Relasjonen En mellom lærer og elev har stor betydning for eleven, både sosialt, faglig og emosjonelt (Utdanningsdirektoratet, 2017, a).
Funnene viser at mediebruk har en vesentlig påvirkning på barn og unges sosiale relasjonene på skolen. Fra informantenes ståsted er det en overvekt av gode følelser og positive opplevelser, der vennskap er utelukkende det viktigste. Aktiviteter og samtaler på sosiale medier påvirker hvem man er sammen med på skolen, og har i tillegg en innvirkning på popularitet og sosial status. På den andre siden viser det seg at mobbing og utenforskap er det mest negative med sosiale medier. Det faktum at man ikke ser hverandre «face to face» gjør det er lettere å mobbe på nettet. Mobbing skjer ofte i form av baksnakking, ekskludering og stygge kommentarer, i tillegg til ufrivillig deling av personlige informasjon. Uenigheter og uvennskap som skjer på sosiale medier blir tatt med til skolen, som fører til utenforskap og følelsen av å ikke være inkludert. Det viser seg at et fåtall av informantene velger å snakke med læreren om noe det har oppstått en situasjon. Relasjonen til den eventuelle læreren spiller en rolle i hvorvidt eleven ønsker å prate og åpne seg. Funnene viser at elevene ønsker engasjement fra lærerne i situasjoner som skjer i forbindelse med sosiale medier, men at opplevelsene rundt denne praksisen er ulik. Lærerens engasjement rundt nettvett på skolen viser seg å være gjennomgående nedprioritert. Funnene viser et behov for fokus på nettvett og samtaler om hvordan elevene skal håndtere det digitale livet. Det kommer frem at foreldreinvolvering er positivt. Vissheten om at foreldrene får med seg hva som skjer i forbindelse med sosial medier, gjør barna mer skjerpet. På den måten vet barna at handlingene deres får en konsekvens.
På spørsmål om hva læreren kan gjøre for å regulere de sosiale påvirkningene kan en undres over hvor mye læreren skal involvere seg og hva læreren makter å gjøre. Det oppstår en distanse mellom hva læreren ønsker og hva den evner å få til. De sterke kreftene som oppstår rundt barn og unges bruk av sosiale medier skaper eksklusjon og inklusjonsutfordringer i det sosiale samspillet, som videre skaper en uro på skolen. Klasseleder der emosjonell støtte og «gyldig vi» står sentralt kan ha en innvirkning på hvordan barn og unges bruk av sosiale medier påvirker de sosiale relasjonene på skolen. Det konkluderes med at klasseleder med dette arbeidet i større grad kan klare å regulere elevenes sosiale påvirkning av sosiale medier. | |
