| dc.description.abstract | Problemområde: Hensikten med denne studien er å få innblikk i foreldres erfaringer med skole-hjem-samarbeid i vanskelig og langvarige mobbesaker. Antall barn og unge som oppgir at de utsettes for mobbing i skolen er stabilt, tross forebyggende innsats siden 1980-tallet. Det er mange parter som involveres for å løse mobbesaker, men det er lite forskning på foreldres rolle. Derfor finnes lite kunnskap om hvordan foreldre og foresatte opplever samarbeidet med skolen i vanskelige og langvarige mobbesaker.
Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming, der semistrukturert intervju er metoden for datainnsamling. Et fenomenologisk perspektiv er lagt til grunn, og gir mulighet til å forstå intervjupersonenes livsverden. En fenomenologisk fortolkende analysemodell (IPA) er anvendt, og muliggjør en dypere forståelse av foreldrenes opplevelse av samarbeidet med skolen. Det er gjort et strategisk utvalg; fire foreldre som har erfaring med langvarige mobbesaker og et vanskelig samarbeid med skolen.
Hovedfunn: Studiens analyse viser at foreldrene har svært sammenfallende opplevelser av samarbeidet med skolen. Gjennomgående er at et likeverdig samarbeid mellom skole og hjem ikke realiseres, selv om foreldrene ønsker å være en samarbeidspartner. Foreldrene opplever å ikke ha innflytelse eller påvirkning på det som skjer på skolen, og gis begrenset innsyn på skolearenaen. Det er foreldrene, og ikke skolen, som avdekker det de definerer som mobbing. Når de melder fra om dette, har alle samme opplevelse av at skoleansatte ikke tar dem på alvor. Den manglende anerkjennelsen erfares av foreldrene allerede i den første kontakten, og det blir toneangivende for det videre samarbeidet. Skolen er ikke åpen for foreldrenes perspektiv, og mister dermed viktig informasjon og kunnskap foreldre har om eget barn. Det etableres to ulike virkelighetsoppfatninger, der det dreier seg om å ha den riktige beskrivelsen av barnets situasjon. Det blir nærmest en kamp om å ha rett, der foreldrene opplever at skolen bruker ulike maktstrategier for å definere sannheten, og befeste denne. Det er vanskelig for foreldre å bli hørt i møte med skolesystemet, og de opplever en tiltagende avmaktsfølelse. De opplever at skolen fraskriver seg sitt ansvar, særlig på områder som dreier seg om arbeid med inkluderende og trygge læringsmiljø. I forlengelse av dette er det krevende for foreldrene å samarbeide med skolen på områder som omhandler barnets atferd og sosiale fungering. Det er en felles opplevelse at skolen legger ansvaret for barnets vanskelige situasjon på barnet selv, og forklarer atferd med individfaktorer hos barnet, mens foreldrene hevder at atferden også må ses i sammenheng med faktorer i skolen. | |