Landbaserte medicers vurderinger
Abstract
Medicer i det landbaserte Forsvaret i Norge er de som står i første linje i møte med pasienter i felt. Utdanningen og treningen medicene får er i all hovedsak fokusert på akutte livstruende traumer. Flere studier tyder på at flertallet pasienter i en konflikt, krig eller krise rammes av sykdom og ikke-stridsrelaterte skader. Det er forsket lite på norske medicer i forhold til vurdering av sykdom og ikke-stridsrelaterte skader. Denne studien har til hensikt å utforske hva som kjennetegner medicer sine vurderinger og forståelse rundt dette temaet. Studien benytter kvalitativ metode og har et utforskende og beskrivende design. Det ble gjennomført tre fokusgruppeintervjuer av landbaserte medicer i løpet av våren 2020. Intervjuene ble transkribert, og datamaterialet deretter analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse, inspirert av Graneheim og Lundman.
Analysen avdekket to hovedkategorier: at medicene tok kliniske beslutninger hovedsakelig basert på personlig erfaring, og at de i stor grad lar den taktiske rammen bestemme hva som skal skje med pasienten. Videre i studien diskuteres disse funnene, og konkluderer blant annet med at Forsvaret kan vinne kampkraft på å legge mer fokus på bedre utdanning av medicer innen klinisk undersøkelse og vurdering av pasienter med sykdom og ikke-livstruende skader.
Nøkkelord: Kvalitativ metode, medic, vurderingskompetanse, Forsvaret, Hæren Medics operating in land based defence of Norway are usually the first in line to meet patients of all kind, in all operations. They are well trained and equipped to meet the demand of timely care of combat casualty patients. However, there are several studies that indicate that the majority of patients in operations will occur due to disease non battle injurys (DNBI). This study aim to provide answers to what characterizes medics assessments and understanding regarding DNBI patients. The study used qualitative methodology with exploratory and descriptive design. In total three focus group interviews were used to collect data. The interviews were analyzed using qualitative content analysis inspired by Graneheim and Lundman.
The study revealed two main categories: The medics took clinical decisions based on personal experience of similar situations. And they let the tactical situation dictate what should happen to the patient. Further on in this study these main categories will be discussed and the conclusion is that Norwegian armed forces can gain more battle capacity by a larger focus on clinical assessment on medic level regarding DNBI.