| dc.description.abstract | Autoriteten står for fall! I dagens sen-moderne verden, virker det som at man i stadig større grad vektlegger vulgære og ensidige utgaver av frihetsidealer som selvrealisering, behovstilpasning og tilrettelegging etter individuelle forutsetninger i danningen. Samtidig ser man en stadig tiltakende problematikk omkring bråk og uro i den norske skolen, samt en trend som tyder på at flere og flere unge får problemer med egen mentale helse. Disse trendene ser ikke ut til å kunne løses gjennom en ensidig vektlegging av de ovennevnte idealene. Kan det tenkes at vi har glemt at danningen foregår i et spenningsforhold mellom frisetting og grensesetting, der den ene dimensjonen ikke kan virke uten den andre? I denne pedagogisk-filosofiske studien av danningen, blir denne tendensen problematisert. Sentrale spørsmål som blir analysert er hva som tradisjonelt har blitt ansett som de mest fundamentale karakteristikker ved danning, hva som kjennetegner en overdreven frisettingspraksis, en overdreven grensesettingspraksis og hva som kan kjennetegne et adekvat og legitimt autoritetsbegrep i dagens sen-moderne danning.
Disse spørsmålene blir undersøkt gjennom en pedagogisk-filosofisk analyse. Her blir de ulike spenningsforholdene og de tilhørende begreper sett fra flere ulike sider og kontekster. Dette gjør at den pedagogisk-filosofiske studien først og fremst er dialektisk orientert, der en ikke kommer frem til statiske og tekniske svar basert på empiriske funn. I stedet er hensikten å identifisere hvordan grunnleggende pedagogiske konsepter, med vekt på autoritetsbegrepet, både har og kan bevege seg fra å være berettigede til uberettigede avhengig av perspektiv og kontekst. På den måten vil denne teksten kunne fungere som en introduksjon til en dannings- og autoritetsforståelse som kanskje går enda dypere og undersøker flere nyanser enn det som i dag får innpass ved de ulike institusjonene og danningsarenaene i dagens samfunn.
I løpet av teksten blir det gjort «funn» gjennom flere ulike erkjennelser. En legitim autoritetsutøvelse er en svært følsom praksis, som ser ut til å kreve kontinuerlig introspeksjon og refleksjon for å beholde den rette kurs. Den virker å være særlig situasjon- og kontekstavhengig og kan, dersom den utøves feil, få fatale og kanskje irreversible konsekvenser for både voksne og barn i danningen – både når den er altomfattende, men like fullt når den er fraværende. Denne teksten demonstrerer hvordan man kan oppfatte autoriteten som uløselig bundet til danning og advarer samtidig mot radikale tolkninger av autoritetsbegrepet, enten det er i retning av overdreven bruk – eller det er i den mer dagsaktuelle retningen der autoritetens betydning i økende grad ser ut til å bli neglisjert. | |
