| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om hvordan spesialpedagoger som jobber i barnehage opplever bruk av atferdsterapeutiske tilnærminger rundt barn med autismespekterforstyrrelser. Jeg valgte å gjøre en kvalitativ undersøkelse der jeg gjennomførte semistrukturerte intervjuer med to spesialpedagoger med erfaringer på dette området. Ettersom utvalget er begrenset til to informanter, kan ikke funnene sies å være generaliserbare, men de er likevel beskrivende nettopp for disse spesialpedagogenes unike opplevelser i egen arbeidshverdag. Deres bidrag inneholdt refleksjoner rundt etiske problemstillinger, tilrettelegging for læring og utvikling, gjennomføring av treningsopplegg, mål om inkludering i barnefellesskapet og forutsetninger for samarbeid med barn med autismespekterforstyrrelser.
Jeg har trukket fram behavioristisk og sosiokulturell læringsteori for å drøfte ulike forståelser for barnets læringsforutsetninger, der ulike elementer fra hver av læringsteoriene kan synes hensiktsmessig for ulike forståelser av læring hos barnet. Jeg har sett funnene fra informantene i sammenheng med et utvalg av teoretikere innen etisk filosofi; Knud Ejler Løgstrup og Emmanuel Levinas, som begge ser moralske hensyn som nærhetsetiske relevante spørsmål, der vi settes til ansvar i møtet med et annet menneske. De nærhetsetiske teoriene utfordres i møtet med atferdsterapeutiske tilnærminger; spesialpedagogens møte med barnets ansikt og de moralske implikasjonene som medfølger et slikt møte kan komme i konflikt med tilnærminger som skal bidra med å regulere barnets atferd. Jeg reflekterer også rundt informantenes innspill i sammenheng med lovreguleringer gitt av eksempelvis grunnloven, rammeplan for barnehagen, barnehageloven og veilederen for spesialpedagogisk hjelp, som blant annet legger føringer for inkludering av alle barn i barnehagefellesskapet, barnets rett til medbestemmelse og barnets rett til spesialpedagogisk tilrettelegging.
Funnene fra intervjuene viser at informantene opplever at deres profesjonelle skjønn i flere tilfeller kommer i konflikt med strukturelle rammer rundt det spesialpedagogiske arbeidet. Det innebærer hvordan ulike personer forventer et vedtakstimer skal benyttes, det gjelder måloppnåelser som er i konflikt med hverandre, forventninger til barnets deltakelse i fellesskapet og utfordringer som viser seg når ulike fagpersoner arbeider med barnet på måter som kan virke ødelegge for et allerede fungerende samarbeid. | |
